Tarjei Vesaas, toget og Fidel Castro

Begrepet kjendiser har endret seg radikalt siden jeg var liten gutt på 60-tallet. En tid med kun papiraviser og èn tv-kanal, i sort-hvitt. Det var ikke så mange av dem da, kjendisene altså, og du fikk dem ikke så nært innpå heller. Dette var i 1966, og jeg var snart ti år gammel. Vi var på toget, nærmere bestemt Sørlandsbanen, et sted med bare skog på alle kanter, på vei hjem til Vennesla etter ferie i Trondheim. For en gangs skyld satt vi på ikke-røyker, selv om de fleste voksne røykte som skorsteiner den gang, overalt og alltid. Og kanskje derfor, det at det ikke var helt røykfullt, men god sikt i hele vogna, var det at jeg fikk øye på et kjent ansikt, i samme vogn, noen plasser lenger bak, på andre side av midtgangen. Den store dikterhøvdingen Tarjei Vesaas!
vesaas
Jeg samlet på autografer den gang, og hadde så lyst til å gå bort til den store mannen, og be om autografen. Men motet var ikke like stort som lysten. Flere ganger var jeg i ferd med å reise meg og gå bort til ham, men motet sviktet hver gang. Og så var det for sent, han reiste seg, og gikk av toget. Jeg tror det måtte være på Nordagutu stasjon. Bare smak på det ordet, Nordagutu. Det er et lite dikt i seg selv.
nordagutu
Hvordan kan det ha seg at en gutt på snaue ti år kunne kjenne til denne mannen?
Det måtte ha med antall tv-kanaler å gjøre. Da jeg tenkte gjennom dette dukket et ord opp. Kunne det være «Bleikeplassen»? Langt bak i hjernestammen lå dette ordet og vaket. Jeg så for meg noe blafrende sengetøy som var hengt opp på lange snorer til tørk. Kunne det være noe jeg hadde sett på tv? Arkivet i NRK er stort og innholdsrikt. Og der var det! 13. desember 1965 ble dette dramaet vist på NRK. Med selveste Espen Skjønberg i hovedrollen. (For spesielt interesserte finner de det her.)

bleikeplassen
Og igjen dette med kun èn tv-kanal. Noen annen grunn kan det ikke være til at en niåring ser et slikt drama på hele en time og førtito minutter, enn at det ikke var noe å velge mellom.
Jeg startet avspilling av stykket i går. Jeg er ganske sikker på at en replikk i stykket lyder omtrent slik: «Eg skal døy i natt, eg.» Og jeg ville gjerne finne det ut. Men etter et raskt søk ga jeg opp. Jeg får prøve en annen gang. En gang jeg har god tid. Men skulle du som leser dette, se hele stykket en gang, må du sende meg en melding på om denne replikken virkelig finnes? Eller spiller hjernen meg et lite puss denne gang? Hjernen, dette utrolige organet, med sitt enorme lager med nyttig og unyttig informasjon.

Avslutningsvis noen ord om en annen av datidens kjendiser, Fidel Castro. Det var fire år tidligere, i 1962, vi hadde nettopp fått fjernsyn. det het det den gang, fjernsyn altså, ikke tv. Tretten småunger satt linet opp på divanen, spente, storøyde, for å ta dette spennende apparatet i øyesyn. En lang stund var det bare flimmer, eller snø som vi kalte det, på skjermen. Men så kom det bilder, levende bilder! Og den første personen som dukket opp var ingen ringere enn Fidel Castro. Men det visste jo ikke vi småungene.Heller ikke Harald på syv, som utbrøt: «Jøss, der er jo Jesus i miltærklær!»
castro

Den dag i dag er jeg virkelig lei meg for at motet sviktet den sommeren i 1966…

Annonser

2 Comments

  1. bjornebok

    30. juni 2015 at 09:22

    Så godt å få det stadfesta! Berre at på den tida fantes ikkje Lotto. Det var berre fotballtipping, og ikkje hub, 1×2.

  2. Krister heiter han som seier han skal døy til natta. Og jaggu gjer han det òg. Med slike evner burde han heller ha tippa Lotto.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Hjemmeside, Nettbutikk og web design fra Lykke Media AS | Server fra PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.