Uspennende ørkenvandring 

Dette er sjette bok i serien om etterforsker Carl Mørck og avdeling Q. Carl har en av sine utallige høneblunder på kontoret da han blir vekket av en telefon. En kollega på Bornholm vil gjerne ha ham til å se på en gammel sak. Men Carl er ikke så veldig interessert, og avviser ham bryskt. Dagen etter kommer en indignert Rose og forteller ham at denne kollegaen på Bornholm har skutt seg, og mer enn antyder at det er Carl sin skyld. Slik er starten på denne boken som (unnskyld Assad) føles som en lang ørkenvandring.

Adler Olsen har hatt enorm suksess med bøkene om avdeling Q, og for de fleste av bøkene synes jeg suksessen er vel fortjent. Men dessverre ikke denne gang. For det første er boka totalt uspennende. Og alt for lang. Den inneholder de sedvanlige elementene med en tilsynelatende uinteressert Carl, en småbisk Rose, en uutgrunnelig tedrikkende Assad – og så denne nye medarbeideren da, Gordon, som blir som en parodi av en parodi. Joda, humoren vi kjenner så godt fra de tidligere bøkene er her også, men iblant føles det nesten litt beklemmende. Vi har hørt det meste flere ganger tidligere – så som Roses omskiftelige humør og Assads kamelanekdoter og usmakelige te. Mye av historien sirkler rundt i sære alternative sekter med mange enda særere mennesker, men de oppleves ikke ekte. Noe heller ikke plotet gjør denne gang. Boka hadde jeg som lydbok. Og for meg er det det som gjør at jeg i det hele tatt orket å fullføre boka. Helge Winther-Larsen er en dreven oppleser som evner å gi liv til noe som oppleves nærmest dødt.

Lenke til en kort omtale av filmene Fasandreperne og Kvinnen i buret, basert på bøker av samme forfatter.

Flere av Adler-Olsen: «Selfies», «Offer 2117».

Andre bloggere om boka: Bokbloggeir, Tine Sundal, BokBloggBerit, Bøker & bokhyller, Artemisias verden

9788242159625_0   terning2