Noe uforløst

«Norsk sokkel» gir oss seks fortellinger om seks personer på seks forskjellige steder. Samtidig tar boka opp seks temaer innenfor norsk samfunnsliv, med utgangspunkt i hva norsk politikk og lovverk sier om temaene; rusomsorg, Folketrygden, fosterhjem, eldreomsorg, utviklingspolitikk og fosterdiagnostikk.
Det starter på Lillehammer med Ragnhild. Som, skal det vise seg, har en ektemann med alkoholproblemer. Så fortsetter det til forskjellige steder i sør-Norge, sågar en avstikker til Kreta. Det skal også vise seg at personene på en eller annen måte er knyttet sammen med Ragnhild, om enn på en løs måte.

Heidi Linde gir oss fine beskrivelser av et ganske så gjennomsnittlig utvalg personer rundt om i landet. De står alle oppe i forskjellige problemer/dilemmaer, noen ganske alvorlige, andre kan synes mer trivielle. Samtidig gjør hun hyppige tidssprang i historiene, noe som utfyller bakgrunnen til personene på en fin måte.
Tematisk kan boka minne om «Bikubesong» (1999) av Frode Grytten, eller om den glimrende filmen «Short Cuts» (1993) av Robert Altman. Disse klarer på en elegant måte å flette sammen historiene. Det blir på en måte som å oppleve løsningen av en Rubiks Kube, der man ved å vri og vende får det hele til å gå opp i en enhet til slutt.
Dessverre får jeg ikke den følelsen av å lese «Norsk sokkel». Den sammenhengen som blir oss til del mellom historiene blir for tynn. De blir mer hengende som løse tråder. Alle historiene har en tråd tilbake til Ragnhild og hennes to søstre, men når den ene historiens eneste sammenheng er at hovedpersonen Tale viser seg å være venninne til Renate, som er eks-samboer med Trond Espen, som er sønn til en av Ragnhilds søstre blir det litt for usammenhengende for meg. Og nesten litt irriterende når man må bla tilbake til den første historien for å repetere navnene for å finne sammenhengen. Slik blir det ingen handlingsmessig framdrift i disse koblingene, tvert i mot må du gå tilbake for å finne tråden.

Derfor oppleves denne romanen for meg mer som seks frittstående noveller, som kunne stått like godt på egne føtter. Sammenhengene blir unødvendige, nesten litt forstyrrende, for min del. Noen av novellene rører meg skikkelig, mens et par av dem virker ganske så overfladiske. Hovedidéen bak boka synes jeg er god, men for meg halter gjennomføringen. Jeg er heller ikke overvettes glad i «løse» slutter på bøker, og her er det hele seks av dem.

Andre bloggere om boka: Braut med bok, Bea’s bokhylle, Bøker & bokhyller, Rose Maries litteratur og filmblogg, Artemisias verden, Min bok-og maleblogg

norsk sokkel  

 

 

 

 

 

terning3

 

 

Annonse: