Innesperret galskap

Gisselforhandler ved Københavnspolitiet, Niels Bentzon, legges inn som pasient på Sikringen – psykiatrisk anstalt for de verste forbryterne i Danmark, de galeste av de gale. Han legges inn på sin egen 50-årsdag for å etterforske et mord. Han må legges inn som pasient uten at de ansatte får vite at han er politimann, noe som går greit. Men lar pasientene seg lure like lett?
Samtidig reiser hans kone, Hannah, til Chile for å delta på en kongress for astrofysikere. Hun har fått en viss kjennskap til saken til ektemannen, siden hun måtte informeres om innleggelsen. I tillegg ble noen dokumenter i saken ved en feiltakelse liggende i bilen hennes. Slik oppdager hun en hemmelig kodet melding i et postkort sendt til en av pasientene på Sikringen. Og dermed er hun også midt inne i galskapen.
Noen dagers hendelser i Oxford i 1939 der tre unge studenter får sine liv forandret for alltid, flettes også inn i handlingen.

Jeg sitter med en ganske så splittet følelse etter å ha lest denne boka.
For å ta det beste først, så er dagene Niels må tilbringe i Sikringen så aldeles glitrende beskrevet. Galskapen vi møter der er så hinsides det meste, følelsen blir helt klaustrofobisk. Det får meg til å tenke på Hannibal Lecter i  filmen «Nattsvermeren». Og den sammenligningen er en honnør til boka, fordi dette er en av mine absolutte favorittfilmer.
Hannah sin reise til Sør-Amerika står også til troende, selv om forbindelsen mellom det hun opplever der og saken til ektemannen litt for lett filtres sammen. Det får da være måte på tilfeldige sammentreff.
Dagene i Oxford i 1939 der de unge studentene får sine liv snudd opp ned oppleves ikke ekte. Til det er det hele alt for melodramatisk. Og fullt av klissete kjærlighetsromanklisjèer. Noe som bryter fullstendig med tonen og stilen i resten av boka. Akkurat den delen av historien tror jeg ikke på i det hele tatt.
Derfor, vi snakker om ganske så ulike elementer i denne boka. Og når så disse delene skal settes sammen, gå opp i en enhet, så velger forfatterne å gjøre det ved hjelp av reinkarnasjon.
Hjelpe meg, sier jeg da.
Da blir jeg umiddelbart brakt tilbake til irritasjonstilstanden jeg hadde etter å ha lest Kepler’s siste bok «Playground» der mye av handlingen forgår i en mellomverden mellom liv og død.
Beklager, jeg takler rett og slett ikke slike elementer i bøkene jeg leser. Muligens har jeg et noe for snevert syn på hva som finnes mellom himmel og jord, men det får i tilfelle bare være.
Synd det, for det var mye jeg likte ved denne boka.
Takk til Gyldendal som sendte meg et eksemplar av boka.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Artemisias verden

den gjenfødte morderen terning3

 

Annonse: