Litt distansert

Så er bind tre i «Napolikvartetten» lest.
Den starter der bind to sluttet, med at Elena møter Nino på en bokkveld.
Vi følger Elena sin suksess som forfatter, hennes giftemål og barnefødsler. Via telefonsamtaler, brev og noen korte møter får vi også se hvordan Lilas liv utvikler seg.
Italia er i endring, og motsetningene er store på slutten av sekstitallet/starten av syttitallet. Også resten av den vestlige verden rystes i sine grunnvoller gjennom studentopptøyer, fredsbevegelser, radikale grupperinger på venstresiden, seksuell frigjøring og en gryende kvinnekamp.

Og alt dette er Elena og Lila en del av, en av de mest spennende epokene i nyere historie. Så utgangspunktet for en interessant del tre er så absolutt til stede. Men dessverre, det blir noe for distansert over det hele. Og hovedgrunnen til det må tilskrives det faktum at vi følger Elena. Historien fortelles gjennom henne. Og hennes liv tar en tradisjonell retning. Hun gifter seg og får barn. Hun blir derfor på utsiden av hendelsene. Hun blir en ganske distansert tilskuer. Hun opplever studentopprøret, men ser bare på det, føler det ikke på kroppen. Hun hører om arbeiderkamp, men opplever den ikke. Hun leser om kvinnefrigjøring, men lever et svært tradisjonelt småbarnsliv. Derfor mangler denne boka den dirrende nerven vi opplevde i de to første. Følelsen av å leve livene sammen med hovedpersonene blir borte. Og når Lila, som helt klart oppleves som den mest spennende og komplekse av de to kvinnene, ikke lenger er til stede i dagliglivet til Elena, men kun oppleves gjennom telefonsamtaler, forsvinner noe av magien.
Noe av denne magien kommer fram når Elena besøker Lila og får høre hvilke forferdelige forhold hun arbeider under på pølsefabrikken. Da er vi igjen tilbake til ordentlige følelser. Men når vi trør side opp og side ned sammen med Elena som beskriver sin skrivesperre samt sitt småborgerlige liv forsvinner noe av min interesse.
Men bevares, det elegante og malende språket er der fremdeles. Kristin Sørsdal har fått mye skryt for den norske gjendiktningen, og det er absolutt vel fortjent.
Og innimellom fenger historien, akkurat på samme måte som tidligere. Vi merker spenningen i samfunnet, motsetningene mellom arbeiderne og fascistene som en dirrende streng i bakgrunnen. Den nådeløse volden ligger truende på lur i skyggene. Det damper lett av kvinners løsrivelse fra mannen, av en gryende seksuell frigjøring. Men igjen, det er noe distansert.
Mot slutten av boka øker temperaturen i livet til Elena betraktelig. Denne temperaturøkningen skyldes noe så prosaisk som en elsker, og legger opp til en dramatisk endring av livet hennes i siste bind.
Link til mine omtaler av de to første bindene; Mi briljante venninne, Historia om det nye namnet.

Andre bloggere om boka: Artemisias verden, Reading Randi, Bøker & bokhyller, Rose-Marie, Sukkerrør

dei som flyktar  terning4
Annonser