I forrige uke kunne jeg gledestrålende konstatere at jeg hadde skrevet mitt hundrede innlegg her på bloggen. I ett og et halvt år har jeg tillatt meg å skrive 84 bokomtaler og trille terning i vilden sky. Og jaggu daler det ikke ned en debatt i Aftenposten om litteraturkritikk i tillegg. På grunn av mitt jubileum?
Neppe.
Uansett, Hanne Kristin Rohde skriver kronikken «Et terningkast kan aldri bli mer enn tilfeldig«, og så braker det løs (oversikt nederst i innlegget).

Jeg må innrømme at jeg stusset fælt da jeg leste kronikken til Rohde. Hun har solgt bøker i bøtter og spann, men har ikke blitt noen yndling blant kritikerne.
Kan det være et sårt punkt?
I dypeste alvor drar hun inn rettsprinsippene i kritikerdebatten. Hun bruker ord som domsavsigelse, maktfordelingsprinsippet, kontradiksjon, tilsvarsrett, saksbehandling, habilitet og ankemuligheter. Joda, hun er som kjent jurist (også). Men det er da ikke dette litteratur handler om?

Ihvertfall ikke for meg.
For meg er bøker følelser og opplevelser, bilder og stemmer.
Jeg var gjest i en bokprattilstelning for en tid tilbake, og fikk det nærmest umulige spørsmålet; hva er det som gjør bøker gode?
Å skulle svare på det, helt uforberedt, er en solid håndfull. Men jeg synes faktisk jeg fikk til et brukbart svar etter noen sekunders betenkningstid:
«At noen mennesker, bare ved å sette ord i system, kan gi meg sånne fantastiske opplevelser, det er rett og slett magisk.»
Og den magien har svært lite med juss å gjøre.

Og det er disse følelsene, disse opplevelsene som danner grunnlag for hva jeg skriver. Derfor vil en bokomtale alltid være subjektiv. Den vil ganske så sikkert ha sine faglige mangler, men like fullt, den er opplevd.
Og bare for å ha sagt det også, jeg lar meg ikke kjøpe. Jeg mottar (med stor takk) en del bøker fra noen av forlagene, men det påvirker ikke hva jeg skriver. Jeg har gitt både enere og toere på disse bøkene.
Likevel, jeg er ikke annerledes skrudd sammen enn at jeg synes jeg det er stas når et forlag siterer fra bloggen min, eller en forfatter svarer på en mail, eller at en profilert forlegger skriver «….en velskrevet omtale».

I anstendighetens navn, jeg ser ikke på meg selv som en litteraturanmelder. Men slik verden har utviklet seg de siste tiårene har det dukket opp arenaer der glade amatører kan utfolde seg ganske så fritt. Og jeg anser meg som en ganske så dreven leser, med langt over 1000 titler på baken. Derfor skriver jeg her, på denne bloggen, og kommer til å fortsette med det. Og jeg kommer helt sikkert til å trille både enere og seksere. Og jeg kommer til å sette like stor pris på hvert eneste klikk fra dere lesere, og ikke minst hvis det skulle dukke opp en kommentar eller to.
Og for spesielt interesserte, jeg har faktisk en viss faglig grunnmur, et mellomfag (det het det den gang) i drama, film, teater + et mellomfagstillegg i engelsk med tittelen (fritt oversatt) «Den britiske romanen i det 19. århundre.» Bare så det er nevnt.

Og ja, jeg har skrevet omtale av «Bare et barn».
Jeg var heller ikke overvettes begeistret.

Sagt så langt i debatten:
Intervju med Tom Egeland; «En anmeldelse er ingen dom. Et kunstverk er tross alt ingen forbrytelse
Kritiker Inger Merete Hobbelstad; «Hanne Kristine Rohde tar feil på åtte punkter av åtte mulige»
Digital rådgiver Kristin Over-Rein; «Rohde, folkets dom er noen tastetrykk unna»
Knut Faldbakken; «Rohdes elleville avsporing»
Kritiker og journalist Anki Gerhardsen; «Kritikk er viktig. Det er kritikk av kritikken også» 

Og ikke minst, bokblogger og forfatter Geir Tangen har tatt Rohde på ordet og skrevet en åpen anmeldelse av hennes siste bok, «Bare et barn«, der han oppfordrer henne til å komme med sine kommentarer til anmeldelsen, noe hun har lovet å gjøre.
Så spennende lesning for den som vil følge med…..