Språklig nytelse 

Dublin, Irland.
Kriminalbetjent Stephen Moran ønsker seg til drapsavdelingen der de store sakene er. Så dukker en uventet sjanse opp på kontoret. Seksten år gamle Holly Mackey kommer innom en grå formiddag. Han kjenner henne fra en tidligere sak, og hun er datter til en politikollega (har vært med i to av bøkene til French).
Holly er elev ved St. Kilda’s, en snobbete kostskole for jenter. Med seg har hun et utklipp fra en oppslagstavle på skolen der det står: «Jeg vet hvem som drepte ham».
Et drøyt år tidligere ble en elev fra Colms (kostskole for gutter) funnet drept på St. Kilda’s område. Saken fikk store medieoppslag, men ble aldri oppklart. Han tar med seg utklippet til Antoinette Conway, etterforskeren som er ansvarlig for saken. Kanskje det kan åpne seg en mulighet for Stephen.
Conway gir ham sjansen, og sammen kjører de til St. Kilda’s.
Innenfor skoleporten og de elegante murene er alt tilsynelatende fredelig og idyllisk. Men etterforskerne oppdager fort at skinnet kan bedra. To jentegjenger blir sentrale i saken. To gjenger som ikke tåler synet av hverandre. Fire jenter i hver gjeng. Og det viser seg at alle åtte har noe å skjule. Og de har alle hatt anledning til å begå udåden.

Tana French hadde en oppsiktsvekkende debut med boka «Skogen» (2007). «Flokkdyr» er hennes femte bok i serien «Dublin Murder Squad». Og hennes beste. (Disse bøkene har få eller ingen direkte sammenheng i persongalleri, kan leses frittstående, og trenger ikke leses i rekkefølge.)
Det er en språklig nytelse å lese bøkene til French. Hun har en litterær kraft som er sjelden vare innen krimbransjen. Hun kan være var og lyrisk i det ene øyeblikket, rå og provoserende i det neste, leken og utfordrende i ordvalg og oppbygning.
Personbeskrivelsene er observante og distinkte, slik som beskrivelsen av skolens rektor:
Hun var en kraftig dame, miss Eileen McKenna. Ikke feit, bare kraftig, sånn som noen damer blir i femtiårene, etter årevis med sjefing. Alt lå i baugen, heist opp høyt og stramt, klar til å seile gjennom hva som helst for ikke å bli våt. Jeg så henne for meg i gangen i friminuttet, jenter som skvatt unna selv før de visste at hun kom.
Replikkene er renskårne og autentiske. Ei av jentene har blitt filmet i sitt stevnemøte med den drepte og blir konfrontert med dette. De vil ha henne til å se på et mobilopptak:
«-Jeg har ikke behov for det Joanne Heffernan så. Jeg var der.»
Miljø- og stemningsbeskrivelsene er til tider briljante, og overraskende i både ordbruk og innhold. En av sluttscenene der jentene innser at spillet er over er malerisk vakker:
«Midt i lysningen falt [navn] ned på knærne i gresset. Jeg trodde så vidt at de andre kom til å stramme ryggen mot henne. Så åpnet de seg som et puslespill, armer foldet seg ut, strakte seg ut for å dra henne inn og stenge igjen rundt henne.
En nattfugl fløy over tretoppene i lunden, skrek høyt, trakk et mørkt edderkoppnett av skygge over oss. Et sted hvinte en klokke for å varsle om slukketid, ingen av jentene rørte på seg. Vi lot dem være der så lenge vi kunne.»

Selve plot’et er ikke spesielt spennende eller originalt, men nok til at du blir engasjert. Engasjert blir du derimot til de grader av de mange verbale catfightene jentene imellom. De er så til de grader giftige at ordet bitchy får en helt ny betydning. I det hele tatt, Tana French gir oss rett og slett god underholdning gjennom sin beskrivelse av disse ungdommene, selv om det innimellom nærmest vipper over mot det parodiske i hvor grusomme de kan være mot hverandre. Samtidig viser hun oss også det vakre i samholdet og vennskapet, det som i den alderen betyr alt.
Vennskap og ikke minst lojalitet er et hovedtema i boka. Og sjelden er det viktigere enn i denne alderen, rundt de seksten. Jentene opplever at mye krakeler rundt dem disse månedene. Vil vennskapet takle alt dette? Det vil de ikke få vite før om mange år. Likevel gir forfatteren oss en pekepinn gjennom mor til ei av jentene som kommer tilbake fra et barbesøk med ei skolevenninne hun ikke har møtt på 30 år. Det var som om de hadde møttes i går.
Engasjerende er også spenningen etterforskerne imellom, hvordan nykommeren trør svært varsomt for ikke å tråkke feil, hvor vare de er overfor selv små signaler, hvor viktig hierarkiet er, hvor stor frykten for å drite seg ut er. Og dette strekkes nesten til bristepunktet når en tredje politimann kommer inn i bildet – som far til ei av jentene.

Boka veksler i hvert kapittel mellom jeg-personen Stephen Moran som fører oss gjennom etterforskningen og tilbakeblikk i tiden før, opp mot og etter drapet sett gjennom øynene til flere av jentene. En effektiv fortellermåte.
Men jeg gir ikke toppkarakter. Til det er ikke spenningen sterk nok til å gi verken gåsehud eller åndenød. Det gjelder først og fremst den ytre spenningen – den indre er der hele tiden. Men det største ankepunktet er likevel lengden. 555 sider er minst hundre sider for mye.
Men du verden, Tana French skriver gnistrende godt. Les noen sider, så skjønner du hva jeg mener.

Omtale av «Inntrengeren» av samme forfatter.

flokkdyr  terning5
Annonser