Grusom og vakker 

Paris rystes av grufulle drap. To prostituerte kvinner blir funnet drept. På den mest bestialske måte man kan tenke seg. På åstedet står det skrevet med offerets blod: «Jeg er tilbake».
Etterforsker Camille Verhoeven blir satt på saken. En dreven og intelligent politimann med en gudbenådet teft og et aldri så lite kompleks, bokstavelig talt, han er bare 145cm høy.
Mye tyder på at dette er en gjerningsmann som har myrdet tidligere, og ikke minst, han kommer til å myrde igjen. Drapene viser seg å være planlagt ned til minste detalj, og gjerningsmannen er hele tiden flere skritt foran politiet. Vil de makte å stanse ham?

Av en eller annen merkelig grunn ga forlaget ut boka «Alex» av samme forfatter før de ga ut denne, selv om denne er skrevet først. Når «Alex» i tillegg inneholder en hel del opplysninger som peker tilbake til «Irène» er dette ganske så uforståelig. Siden jeg las «Alex» ifjor vet jeg en hel del om hva som kommer til å hende i denne, slik at noe av spenningen forsvinner. Dumt. Og har dere ikke lest noen av bøkene enda, så start for all del med «Irène». 

Forøvrig, «Alex» var et knyttneveslag av ei bok.
Og det er denne også.
Det er ei grusom bok å lytte til. Grusom fordi beskrivelsene av bestialiteten er hjerteskjærende detaljerte. Det er så mye blod, gørr og kroppsdeler at det gjør fysisk vondt. Under lyttingen får enkelte av scenene i starten meg til å tenke på «American Psycho» av Brett Easton Ellis, ei bok og en film som må være noe av det råeste jeg noensinne har lest/sett. Og, skal det vise seg, denne sammenligningen har virkelig noe for seg. Morderen kopierer drap fra krimbøker han har lest, blant annet fra nevnte bok. Samme utgangspunkt, drap i litteraturen, benytter Geir Tangen seg av i sin debutbok «Maestro». Men der Tangen er leken og humoristisk er Lemaitre blodig og mørk og har adskillig mer tyngde i det han skriver.

Men utrolig nok, til tross for all bestialiteten, for alt blodet, for all den ubeskrivelige grusomheten, er det ei vakker bok. Lemaitre har en unik stemme, malerisk i all sin grusomhet, nærmest lyrisk i enkelte persontegninger, distinkt i sine vandringer rundt i Paris, og gåsehudfremkallende i sin beskrivelse av forholdet mellom Camille Verhoeven og hans høygravide kone Irène. Han viser oss betingelsesløs kjærlighet.

Dette er absolutt ikke krim for sarte sjeler. Du er hermed advart. Men har du en mage som tåler solide doser blod og innvoller har du noen spennende timer foran deg. Denne hørte jeg på lydbok, lest av Håkon Ramstad. Opplesningen var stort sett grei, men fransken til herr Ramstad burde strengt tatt vært strammet opp litt.

Mine omtaler av «Alex» , «Camille» og «Vi ses der oppe» av samme forfatter.

Andre bloggere om boka: BokBloggBerit

irene  terning5
Annonser