Idyllen som ble brutt

Idylliske Hardanger, velfungerende lokalsamfunn, gode naboer som tar vare på hverandre. Iselin er ungdomsskolelærer, gift med nordsjøarbeideren Tore og mor til to.
Men når Tore er på Nordsjøen får hun en uro i kroppen, en uforklarlig redsel. Hun forstår ikke hva det kan være, starter å låse dørene.
Så, på en fest på ungdomshuset, blir hun dritings. Hun vil bare komme seg hjem, men det er ikke helt enkelt. Hun får hjelp av Halvard, mannen i nabohuset.
Men han er ikke bare ute etter å hjelpe henne. Han voldtar henne. Brutalt. Idyllen er brutt.

Det er en rystende historie Agnes Lovise Matre gir oss. Først og fremst gjennom Iselin. Vi føler desperasjonen hennes. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. Selvfølgelig bør hun anmelde det. Men hun tør ikke. Overgriperen er nærmeste nabo, og venn både med mannen hennes og lensmannen. I tillegg er hun redd for bygdedyret, hun er skamfull fordi hun ikke klarte å forhindre det grusomme som skjedde, hun var jo dritings. Vil noen i det hele tatt tro på henne?

Matre skriver svært virkningsfullt. Hun veksler mellom idyll og desperasjon. Hun gir oss dyp innsikt i angsten til et voldtektsoffer. Hvordan ikke bare offeret ødelegges innenfra, men også hennes nærmeste. Noe har skjedd med Iselin, men de vet ikke hva. Hun makter ikke fortelle. Og boka blir nærmest grøsseraktig når Halvard stadig posisjonerer seg rundt henne, viser henne at hvis hun forteller noe kan det verste komme til å skje. Yngstesønnen hennes, Jonas på seks, forguder Halvard. Noe han utnytter til fulle.

Og så er det dette bygdedyret. Et stort og farlig dyr. Et dyr som kan gjøre ubotelig skade når det slippes løs. Og det gjør det etter hvert. Representert gjennom to kvinner. Begge i sentrale stillinger som gjør at de får rede på svært mye. Og taushetsplikten de har gjennom jobben er ikke verd papiret den er skrevet på. De sladrer i øst og i vest, og der de ikke har fakta, der dikter de fritt. For meg blir disse to personene bokas svakeste punkt. Jeg tror troverdigheten til bygdedyret hadde vært større uten disse to. De blir nesten parodier på sladrekjerringer (unnskyld uttrykket).

Agnes Lovise Matre har skrevet en glimrende bok.  Hun tar opp et viktig tema som hun behandler med respekt. Og for meg som leser gjør det innimellom fysisk vondt. Hun makter å gi boka en nerve som blir nærmest som en thriller etter hvert. Og når en forfatter får til alt dette, ja da har hun lykkes.
Forfatteren har etter hva jeg vet en krim på gang i høst, og etter å ha lest denne boka gleder jeg meg til neste.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Artemisias verden, My Criminal Mind

Mer av Matre: Skinnet bedrar, Iskald, Uvigslet jord

kledd naken terning5