Et verdig farvel

Liza Marklund kom inn i kriminallitteraturen bokstavelig talt med et smell i 1998 med «Sprengeren», den første boka om Annika Bengtzon. Dette er den ellevte i rekken, og i følge forfatteren også den siste. Det har vært en ren fornøyelse å følge Annika gjennom disse elleve bøkene, mange gode bøker og noen få nedturer.

Så hva med denne gang?
Den leseren som ønsker seg en ren spenningsbok vil sannsynligvis bli noe skuffet. For til forskjell fra de tidligere bøkene om Annika er spenningen mer som en kulisse i denne boka. Det forfatteren gir oss er et dyptpløyende kvinneportrett og en samfunnskritisk bok som tar opp viktige tema. Noe Liza Marklund gjør på en glitrende måte.

En rød tråd gjennom Marklunds forfatterskap har vært vold mot kvinner, noe som er sentralt også i denne boka. Et stillferdig møte mellom Annika og en pensjonert statsadvokat illustrerer dette temaet på en forbilledlig måte.
Liza Marklund har i flere tiår også vært en viktig feministisk stemme. Ikke bare gjennom bøkene, men også som journalist og en engasjert samfunnsdebattant. Noe ikke minst den norske politikeren Bjarne Håkon Hansen fikk erfare etter å ha vært flåsete hos Skavlan (link til artikler i  VG og Dagbladet).

Annika Bengtzon har en til tider ganske traumatisk oppvekst, og vi får flere tilbakeblikk på dette gjennom boka, med en mor som ikke viser henne kjærlighet, en far som fryser ihjel i fylla og en ungdomskjæreste som mishandler henne på det groveste, så grovt at hun ender opp med å slå ham ihjel.
Dette bakteppet gjør at hun nå har timer hos psykolog, og hun må inn i sine dypeste sjelelige irrganger for å få bukt med angsten. Dette gjør at vi kommer inn på Annika som person på en helt ny måte. Det er gripende lesning mye av dette.
Hun lengter etter at moren skal godta henne som den personen hun er. Hun lengter etter anerkjennelsen hennes. Hun søker forsoning og tilgivelse, men moren er ikke i stand til å gi henne det.
Forsoning og tilgivelse møter hun imidlertid i møtet med far til ungdomskjæresten som hun drepte. Et møte som foregår i et forrykende tordenvær. Et stillferdig møte, i sterk kontrast til været, så vart og vakkert skildret at det rører meg langt inn i hjerterøttene.

Både Liza Marklund og Annika Bengtzon er journalister. «Kvällspressen», avisa der Annika jobber, skal legge ned papirversjonen og utelukkende satse på nettet. Noe som truer hele Annikas tilværelse. Hva skal hun nå gjøre? Dette er et spennende samfunnstema. Hva skjer med den frittstående journalistikken? Det er en ganske drøy beskrivelse forfatteren gir av dagens presse, der grensene mellom sant og usant, moral og umoral og penger kontra integritet er sentrale tema. Står vi foran papiravisens svanesang?

Thomas, Annikas eksmann er også spennende portrettert. Han arbeider seg oppover i regjeringsbyråkratiet. Han har ambisjoner. Han søker makt og innflytelse. I tillegg er han snobbete – og ensom. Ypperlig beskrevet der han tilbereder sin gourmetmiddag av sjøtunger – i mikroen, alene.

I selve krimplottet møter vi ondskapen. Den ultimate, hensynsløse, bestialske ondskapen. Og den kommer nær Annika, svært nær denne gang.
Men som sagt, akkurat det oppleves mer som en kulisse denne gang. Det er så mye annet som skal fortelles.
Takk til Liza Marklund og Annika Bengtzon for utallige timer god underholdning! Dette er et verdig farvel. Et farvel til en kvinne som på slutten av boka står igjen som en sterk heltinne.

Boka hørte jeg på lydbok, forbilledlig lest av Lena Meieran.

Andre bloggere: Tine Sundal

jernblod 2 terning5
Annonse: