Hanya Yanagihara – Et lite liv

Vakkert om vennskap, kjærlighet og ondskap

Historien starter i New York, sannsynligvis rundt 1980. Sannsynligvis, fordi boka inneholder faktisk ikke en eneste tidsangivelse. Fire unge menn, venner siden 15-årsalderen, nå rundt de 25, Willem, Jude, Malcolm og JB, fire svært forskjellige menn både hva gjelder etnisitet og klassebakgrunn, en servitør/skuespiller, en advokat, en arkitekt og en billedkunstner. De farter rundt i byen, på fester, på kaféer, på besøk hos hverandre, sammen med felles venner. Ganske så formålsløst kan det virke, og jeg griper meg i å tenke hvor forfatteren vil med dette de første hundre sidene.

Men så dreier historien gradvis. Fokus rettes mer og mer mot en av dem. Og med det kommer nerven inn i historien. Og hvilken nerve det blir etter hvert. Lag for lag avsløres at han har hatt en forferdelig barndom uten foreldre, med rotløshet, mishandling og seksuelt misbruk. Alt foretatt av menn. Menn som i utgangspunktet skulle ha sørget for at han fikk en god oppvekst. Det er så bestialsk, så hjerterått, så heslig det hele. Innimellom triller tårene, og det gjør fysisk vondt å lese enkelte av beskrivelsene. Som voksen er kroppen full av arr etter all mishandlingen, og sjelen, ja den har det enda verre. Han er skamfull, og mener at ingen kan være glad i ham. Han driver med utstrakt selvskading. Han tør aldri vise kroppen sin til noen. Han forteller aldri noe til de andre om sin fortid. Og et nært forhold til et annet menneske er helt utelukket.

Vi følger disse menneskene (og etter hvert enda flere) helt fram til vår egen tid. Hans nærmeste forstår etter hvert at han bærer på en mørk hemmelighet, og vil gjerne vite. Men han tør ikke slippe dem inn, av redsel for at de da vil vende ham ryggen. Hvem vil kunne utstå ham hvis de får kjennskap til sannheten? Skammen er uoverstigelig. Likevel, de gir ikke opp. De forsøker å nå ham gjennom vennskap, gjennom kjærlighet. Om de klarer det? Ja, det må du lese for å få vite.

Det er en utrolig sterk historie Yanagihara gir oss, vakkert om vennskap, kjærlighet og ondskap. Intenst og medrivende. Jeg blir sterkt berørt, og enkelte partier sitter i lenge etter at de er lest. Forfatteren er kvinne, men skriver (nesten) utelukkende om menn. De få kvinnene som er med er bare der i kulissene et sted.
Språket er elegant, nesten forfinet i enkelte partier. Fortellerstemmene er flere, ikke alltid helt klart hvem til å begynne med, og det er stadige tidssprang, men likevel kommer forståelsen sigende hver gang fokus endres.

Det er en historie som griper. Svært sterkt i enkelte partier. Men boka har en stor svakhet. Den blir for lang (nesten 800 sider) og uttværende i enkelte deler, gjentakende og overtydelig. Jeg leste et sted at redaktørene hennes helst ville redigere boka ned med omlag en tredel, noe forfatteren ikke ville godta. Jeg mener hun burde hørt på disse rådene.

Takk til Gyldendal som sendte meg et eksemplar av boka.

Andre bloggere om boka: Ordglede, Elise Cathrin

et lite liv terning5

2 Comments

  1. Takk for sist! Den engelske utgaven av denne tok jeg med meg fra bordet på bokbloggertreffet. Fint å vite at jeg har noe å se frem til – det er jo som du sier en tykk bok. 🙂

Legg igjen en kommentar til Inger Johanne Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.