Et overflødighetshorn

Syttitallet.
Dette magiske tiåret.
Bare ordet er nok til at tankene flyr bakover i tid, til at minnene flommer, til et tiår der alt kunne skje, og det meste faktisk skjedde.
Min og forfatterens ungdomstid. En tid, som når jeg tenker tilbake, bringer fram erindringer om glede, spenning, intensitet, meningsbrytning, politisk oppvåkning. Men også rødmende kinn og lettere svettetokter. Alt tonesatt til spennende musikk.

Ketil Bjørnstad er 18 år. Preget av stor sjenanse og alt for mange kilo. En ung mann som strever med å finne sin plass i livet. En søkende sjel, svært usikker på det meste.
Men som, med sitt uomtvistelige talent, likevel er i ferd med å skape seg et navn i kunstens verden. Først og fremst med sin musikalske begavelse, men gradvis også som et skrivende menneske.
Et helt avgjørende øyeblikk i livet til forfatteren er møtet med Ole Paus. Et møte som gir ham en venn for livet, og som blir en katalysator for utviklingen av kunstneren Ketil Bjørnstad. Hele boka er preget av Bjørnstads store takknemlighet og kjærlighet til Ole Paus. Det er utleverende og privat, men samtidig behandlet med den aller dypeste respekt.
Kiloene renner av ham i en imponerende hastighet, noe som fører til at Ketil Bjørnstad fra å være klossete og tilsynelatende ukysset endelig tør å nærme seg det andre kjønn. For det står ikke på interesse, ikke i det hele tatt. Kvinnene står i store stimer rundt Ole Paus, så når det regner på presten, kan det kanskje dryppe litt på klokkeren også. Og det er her tanken slår meg, enn om Ole Paus hadde skrevet om dette tiåret, hva kunne ikke det ha blitt….
I det hele tatt er forfatterens leting etter kjærligheten et viktig tema gjennom hele boka. Og han finner henne, kvinnen han i boka benevner «den andre», som han flytter til Sandøya utenfor Tvedestrand med.

Og disse to eminente kunstnerne, Bjørnstad og Paus,  hadde jeg gleden av å oppleve i biblioteket hjemme, en gang tidlig på syttitallet. Det var ikke så mange mennesker til stede på konserten. Men en stor opplevelse for en ung jypling som fikk sin første kulturopplevelse. Sikkert en opplevelse for biblioteksjefen også. Pianoet var nytt, og Ketil Bjørnstad satte igang med å demontere deler av det, for å få fram mer lyd. Til biblioteksjefens store fortvilelse.
Kompisen min, Yngve, hadde platespiller. Og vi hadde nærmest spilt i stykker «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende», For meg utvilsomt det beste av Ole Paus. Spennende da, å bli med Ketil Bjørnstad på innspillingen av dette albumet. Og under lesingen må jeg ta pause for å ta en tur på Spotify for å gjenoppleve musikken. Og store deler av tekstene sitter der i bakhodet fremdeles, og frysningene iler nedover ryggraden mens jeg hører «Merkelige Mira», denne lille unnselige perlen av en visesang, som var min store favoritt. Det blir i det hele tatt mange avbrudd med Spotify i løpet av lesingen. Stadig dukker det opp navn i teksten som jeg må lytte til. Og til min store glede nevner han den danske artisten Trille. Jeg hadde helt glemt henne. Finner albumet «Altid Har Jeg Længsel», noe som blir et fantastisk gjenhør etter snart 40 år.
Ketil Bjørnstad skriver også om FORUM-festivalene i Arendal. Jeg husker at jeg var på en av dem, enten i ’73 eller ’74. Alle skulle på visefestival den gang. Dessverre ble det store mengder øl og desto mindre musikk. Men jeg har ihvertfall et slørete minne om Hege Tunaal og Lars Klevstrand. Bjørnstad og Paus fikk jeg nok ikke med meg….

Syttitallet er en politisk heksegryte der AKP (m-l) har stor innflytelse (om enn ikke så mange velgere), ikke minst innen kulturlivet. Ketil Bjørnstad er politisk bevisst, og står solid plantet på venstresiden, men kan ikke helt klare å slutte seg til AKP (m-l). Og er du ikke solidarisk med proletariatet og Kina og Lenin og gud vet ikke hva, ja da er du utenfor og en klassesviker og en jålete konservativ. Mange kunstnere får merke dette, særlig siden mange av de som setter dagsorden innen kulturlivet er knallharde AKP (m-l)ere. Det er lite plass for nyanser. Det er lite plass for selvstendig tenkning. Individet er nærmest usynlig i det store fellesskapet. Jeg husker dette fra mine studentår i Trondheim. År preget av palestinaskjerf og fotformsko, veggaviser og hjemmestrikkede islendere, kvinnekamp og Alta-saken. Jeg var midt oppi det, og en del av det. Jeg gikk i kvinnetoget i ’75, og var solidarisk med det meste.
Under Alta-saken studerte jeg film, og var igang med en musikkvideo der gud var en av rollefigurene. Han som spilte rollen reiste til Alta for å protestere, slik at følgende setning måtte med i beskrivelsen av prosessen: «Innspillingen måtte dessverre avbrytes i to uker, fordi gud reiste til Alta.» 

Jeg husker bokhylla hjemme hos foreldrene mine disse årene, full av bokklubbøker. De fleste i nyanser av brunt, grønt eller sort. Men en skilte seg ut. Den var hvit. Det var «Koloss» (1963) av Finn Alnæs. Få bøker gjorde sterkere inntrykk på meg i ungdommen enn denne boka. Ketil Bjørnstad møter denne forfatteren. En ganske så desillusjonert forfatter, som ikke oppfattes å være på den riktige siden politisk. Han mener Ketil Bjørnstad må foreta et valg. Han kan ikke være både musiker og forfatter. Og dette dilemmaet er også et tema som går gjennom hele boka. Et spennende dilemma. Han vil helst ikke måtte velge.
I det hele tatt er møtene med kulturpersonligheter mange, svært mange. Er det noen han ikke møtte? Det kan til tider bli vel mye name-dropping. Syttitallets Se & Hør. Men det er jo spennende også. Og jaggu får han ikke en fuktig alenekveld med Jens Bjørneboe også, en forfatter på full fart nedover. En forfatter som formet min fasinasjon for bøker dette tiåret. At denne bloggen skulle få det navnet den fikk er slett ikke tilfeldig.

Dette var bare en liten titt på en liten flik av alt det forfatteren gir oss i løpet av disse åtte hundre sidene. En liten flik ispedd en klype personlige opplevelser. Det er så uendelig mye mer.

20161012_204843

20161013_115151

Igår kveld var jeg på Aschehoug sin boklansering i Kilden i Kristiansand hvor jeg fikk en hyggelig samtale med forfatteren.


«Syttitallet» 
er et overflødighetshorn og et skattkammer. Ketil Bjørnstad er svært generøs der han deler med oss, alt fra sine innerste tanker til små dagligdagse hendelser. Og han skriver svært godt. Han har en innlevelse, intensitet og tilstedeværelse som er smittende. Et lekende og ledig språk. Noe som gir meg flotte leseopplevelser, en nærhet til stoffet, til et tiår som til de grader var med på å forme også meg. Han lar oss møte en mengde fantastiske kulturpersonligheter, både kjente og mindre kjente. Noen har samtykket i å være med, andre vil være anonyme. Og som den nysgjerrige leser jeg er, må jeg stadig google for å forsøke å finne ut hvem han skriver om.
Jazz og klassisk musikk har i liten grad vært innenfor mitt interesseområde. Derfor oppleves noen av beskrivelsene rundt disse temaene som noe fjerne for min del. Noe som selvsagt også bunner i minimal kunnskap om emnene. Men der jeg selv er interessert, der bli Ketil Bjørnstad for meg eminent. Så takk for at du har latt meg være med på denne reisen, så langt. Og jeg gleder meg til Åttitallet.

Andre bloggere om boka: Rose-Maries litteratur-og filmblogg, Reading Randi,
Tine Sundal, Kleppanrova, Pervoluto

Min omtale av «Sekstitallet»

Jeg hadde gleden av å møte forfatteren i går kveld, og her er en liten stemningsrapport: «Kyss på kinnet»

syttitallet terning6
Annonser