Leif GW Persson – Bombemakeren og kvinnen hans

Solid om politiarbeid

Leif GW Persson sitt forfatterskap har jeg fulgt i mange år. Med udelt glede. Få, om noen skriver bedre om det indre liv i politiet. Om de ubestikkelig, ærlige og arbeidsomme politifolkene, om de verste unnasluntrerne og slabbedaskene, om de med stolthet og talent, og om de som ikke kan finne en forbryter om de så har en på fanget.

Lisa Mattei er operativ sjef ved Sikkerhetspolitiet, og arbeider aldeles for mye. Derfor ser hun fram til en langhelg sammen med ektemann og datter. Men neida, som så ofte før går det i vasken. Hun blir kontaktet av britisk etterretning. En svensk statsborger med somalisk herkomst forbereder et terroranslag. På selveste nasjonaldagen. Med kongefamilien og andre dignitærer til stede. Og selvfølgelig et par tusen vanlige svenske borgere.
Så da ryker langhelga.
I all hast må hun etablere en egen arbeidsgruppe med håndplukkede medarbeidere, folk hun kan stole på. Ingenting må lekke ut. Det blir et møysommelig etterretningsarbeid der puslespillbitene er ørsmå, vanskelige å finne, og det er slett ikke sikkert at de passer sammen. Lisa Mattei har overtatt jobben etter den avdøde legenden Lars Martin Johansson, mannen som kunne se rundt hjørner, så hun har store sko å fylle, og savnet etter hennes kjære mentor er stort.
Arbeidet blir heller ikke enklere av at hun har en ny sjef som slett ikke er videre kompetent, og mye tyder på at det er en muldvarp et sted i organisasjonen.

Igjen overbeviser GW stort med sine beskrivelser av hvordan politiet arbeider. Det er detaljert, kunnskapsrikt og interessant. Her er han rett og slett imponerende. Vi kommer svært tett på Lisa Mattei, både som etterforsker, mor og ektefelle. Flere av de andre personene oppleves også som laget av kjøtt og blod.
Og i tillegg til sin enorme faglige kunnskap krydrer han også denne boka med elegante sarkasmer og herlige spydigheter. GW har en helt egen fortellerstil, og den er umiskjennelig tilstede. Og for dere blodfans – Evert Bäckström, mannen med supersalamien, dukker opp også denne gang, om enn bare i en liten birolle.

Håndverksmessig er dette helt på høyden av det beste innen politiromaner. Likevel føles den noe for lang, over 600 sider, der midtpartiet står ganske lenge og stamper.
Og jeg synes han har vært bedre i flere av de tidligere bøkene, men bevares, underholdende er det.

Takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg boka.