Knut Faldbakken – Gjensynet

Briljant språk

Jeg trodde ikke helt det øynene så, den gang i 2002. Knut Faldbakken skriver krim («Alle elsker en hodeløs kvinne»)! Jeg hadde bak meg flere av hans romaner, og spesielt «Uår. Aftenlandet» (1974) og «Uår. Sweetwater» (1976) hadde gjort sterkt inntrykk. Og han var kanskje en av de siste forfatterne jeg trodde ville ende opp som krimforfatter. Men det skjedde altså. I 2004 kom hans andre krimbok, «Turneren», der politimannen Jonfinn Valmann dukker opp første gang, en traust hedmarking som nå er hovedperson i sin niende bok. Og jeg har lest de alle sammen. Med oppriktig glede. Spesielt fordi det er jordnær, folkelig krim uten superhelter og sinnssyke seriemordere. Troverdige historier plantet midt i en norsk virkelighet.

Denne gang skal Hamar-russen fra 1985 feire 30-årsjubileum. Ti år er gått siden sist de møttes. Og den gang fant det sted en tragedie, en av festdeltakerne ble funnet død i badstua på høyfjellshotellet de den gang hadde leid. Derfor ble det ikke noe 25-årsjubileum, de fant det ikke helt passende. Men nå er altså tiden inne for et gjensyn.
Jonfinn Valmann var også Hamar-russ i 1985, men var ikke med på forrige jubileum. Han bodde på en annen kant av landet, og visste ikke noe om det. Denne gang blir han trukket inn i festkomitéen, siden de trenger en som kan hjelpe med å spore opp folk.
Et av komitémedlemmene er Hedda, skolens ubestridte skjønnhet den gang, og kjæreste med Hein, skolens store sjarmør. De ble senere gift, og ble et aldri så lite kjendispar med et utsvevende og tilsynelatende glamorøst liv innen mote-og fotomodellverdenen. Hein var den som ble funnet død i badstua ti år tidligere.
Og ikke uventet blir vår kjære politimann interessert i det som hendte den gang, siden det fremdeles er med på å prege komitéen den dag i dag.
Og bak i kulissene svever den uutgrunnelige Jonas, som har reist verden rundt som journalist. Nå er han en anerkjent forfatter, og hans siste bok er nettopp kommet ut. En bok der en mann tar et oppgjør med sin egen oppvekst i en ikke navngitt by, men at det likevel er Hamar er det liten tvil om.

På mesterlig, stilsikkert vis bygger Knut Faldbakken opp et svært spennende persongalleri. Flere av aktørene får sin egen fortellerstemme, noe som gjør at vi kommer tett inn på dem. Både gjennom deres tanker, men også gjennom de forberedende møtene de har blir vi med tilbake til en ungdomstid bestående av usikkerhet, begjær og svik. Det settes en mørk, dirrende undertone i noe som i utgangspunktet ser ganske så tilforlatelig ut. Også Jonfinn Valmann tvinges tretti år tilbake, til en tid han mer eller mindre hadde lagt bak seg for godt. Alt dette fungerer gnistrende godt. Og jeg tenker underveis at denne historien egentlig ikke behøver et krimplot. Den er mer enn spennende nok i seg selv.
For som spenningskrim fungerer det ikke like godt. Riktignok tyder den mørke undertonen på at det kan gå mot en russefest i helvete der det ikke er sikkert at alle vil komme levende fra det denne gangen heller. Men historien er overtydelig og forutsigbar, jeg aner ganske så tidlig hvilken retning det kommer til å ta. Jeg blir sjeldent overrasket. Ikke en gang i bokas sluttscener der det hele rulles opp stiger pulsen.
Og boka har en stor, nesten uoverstigelig svakhet i hvordan politiet kunne henlegge denne saken for ti år siden. Forfatterens forklaring på det føles dessverre syltynn. Hadde dette skjedd i virkeligheten hadde det blitt en politiskandale av dimensjoner.

Derfor blir dette en todelt opplevelse for meg. Språklig sett er Faldbakken briljant. Og han er drivende god i sine personskildringer og i sin tilnærming til bokas hovedtema; hva ligger bak oss, hva tar vi med oss, hva former oss som mennesker, hva styrer våre handlinger? Det blir nesten så jeg tenker på om jeg tør å delta på neste russejubileum….
Synd da, at krimdelen oppleves så flat som den gjør.

Takk til Gyldendal som sendte meg boka.

gjensynet terning4
Annonse:

2 Comments

  1. Ser at jeg har de samme tankene om boken som deg. Hører den på lydbok, og det går sørgelig seint fremover, til tross for at jeg fryder meg over en god del av betraktningene han gjør seg 🙂

    • bjornebok

      12. desember 2016 at 16:32

      Det gikk noe tregt, ja.
      Men en hel del å fryde seg over.
      Glad for at våre russejubileer har vært noe roligere enn disse 🙂

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com - Genc Media™ - Webdesign og hjemmeside - WP Wordpress, HTML, CSS - PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.