Pierre Lemaitre – Camille

La Grande Finale

Så er den endelig her, siste bok i trilogien om kriminalførstebetjent Camille Verhoeven. Denne geniale, 145cm lave mannen, som til de grader har henført meg i de to første bøkene, «Irène» og «Alex».
Drøyt fire år er gått siden Camille ble rammet av den store tragedien i livet. Siden har han møysommelig forsøkt å komme seg på beina. Nå, i en alder av rundt 50, smiler endelig livet igjen. Han er forelsket. I Anne, en vakker kvinne, rundt de 40.
Men så; Camille er i begravelsen til medarbeideren Armand når han får vite at det har blitt begått et svært brutalt ran i sentrum av Paris. En kvinne er hardt skadd.   Ingen papirer er funnet på henne, men på mobiltelefonen har de funnet et nummer som er ringt flere ganger de siste månedene. Nummeret er til Camille. Anne har blitt et tilfeldig offer under ranet.
Camille vil ha saken, koste hva det koste vil. Han bryter alle prinsipper og regler, tar snarveier, lyver og manipulerer, og holder unna opplysningen om at det er kjæresten hans som er skadd.
Under ranet får Anne se ansiktet til den ene raneren. Han forsøker flere ganger å ta livet av henne, men tilfeldigheter gjør at han mislykkes. Likevel gir han seg ikke. Ransmannen vil finne henne, og fjerne et farlig vitne.
Camille vil finne ransmannen.
Jakten er igang….

De første 40 sidene som beskriver ranet er helt grandiose. Det er skudd, blod, vold, knust glass, skrekkslagne mennesker, hvinende bildekk, kaos. Det gir meg følelsen av å være midt i en opera, i sakte film, uten lyd. Det hele er vanvittig, men jeg ser fargene, hører lydene, ser skrekken i ansiktene, ser hvordan raneren maltrakterer en uskyldig kvinne. Alt pensles ut, det er storslagent, rått og medrivende. Og jeg føler meg som en kikker, noe jeg også får bekreftet når det hele avrundes noen sider senere;
«Gi folk en ulykke, og så henger de straks skamløst ut over rekkverket, slik er mennesket skapt. Så lenge det fortsatt er et blålys eller en strime blod å skue, er det noen som står igjen og stirrer. Denne gangen er det en hel mengde av dem. Du snakker, ran og skuddveksling midt i Paris. Som underholdning slår det Disneyland i lange baner.» 

Pierre Lemaitre forfører. Det er en klaustrofobisk spenning gjennom hele boka. Med sitt vakre, stilsikre og levende språk får han meg med, betingelsesløst. Og, som i de to foregående bøkene, er det et finurlig vendepunkt, en overraskelse der det hele plutselig blir snudd opp ned. Eller, det vil si, denne gang lurer han meg ikke. Jeg er forberedt. Jeg har mine sterke mistanker om hvem den skyldige kan være, og hva som er beveggrunnen. Og omlag 120 sider før slutten legger han ut det avgjørende agnet, tilforlatelig plassert i en setning. Da blir jeg 90% sikker. Så etter som spenningen eskalerer, blir det en ekstra spenning for meg.
Har jeg rett?
Jada.
Hva dette avgjørende agnet er, skal jeg ikke røpe, men du kan jo forsøke å finne det selv. Men du finner det ikke uten å ha lest de to andre bøkene først, noe jeg sterkt anbefaler. (Gi meg gjerne en tilbakemelding hvis du tror du vet hva jeg sikter til.) «Camille» er et verdig punktum på en briljant krimtrilogi, une Grande Finale!
Og som en avrunding prøver jeg meg på et aldri så lite visdomsord:
Når kjærlighet gjør blind, gjelder det å ha øynene åpne!

Link til mine omtaler av «Irène» og «Alex» av samme forfatter.

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.

Andre bloggere om boka: BokBloggBerit, Bokbloggeir

 
Annonser

2 Comments

  1. Glimrande omtale – og me har konkludert likt; med eit terningkast 5. Ein omtale kjem vel frå meg og med tid og stunder.
    Eg er enig i at tvisten ikkje var fullt så overraskande denne gongen.

    • bjornebok

      19. januar 2017 at 17:32

      Tusen takk, Berit.
      Jeg husker enda tvisten i «Alex» – da ble jeg måpende lurt trill rundt 🙂

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Hjemmeside, Nettbutikk og web design fra Lykke Media AS | Server fra PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.