Kosekrim

Hvis du i det hele tatt skulle lure. Er det han? Han komikeren? Han talkshow-verten?
Jada, det er det.
Men kan han skrive, da?
Det kommer jeg til….

Vi er i det sørlige Irland, ikke så langt fra Cork, i en idyllisk liten landsby med navnet Duneen. Eller idyllisk er vel å ta litt hardt i. En helt middels liten landsby med dårlig mobildekning. Patrick James Collins er stedets eneste politimann. Alle kaller ham for PJ. Etter hva jeg forstår er han et sted i nærheten av de femti. PJ er sterkt overvektig og ukysset, og ganske så full av komplekser på grunn av sin vekt.
Dagene flyter avgårde på sitt stille, sedvanlige vis uten stort annet enn tillatelser til et eller annet, eller en trafikkontroll i ny og ne. Helt til noen knokler blir funnet under et byggeprosjekt. Det er et lik. Kan det være Tommy Burke som forsvant for over tyve år siden? Ikke bare disse knoklene blir funnet, det formelig velter skjeletter ut av skapene til landsbyens innbyggere, da særlig de kvinnelige. Heftige følelser som har ligget brakk i en liten mannsalder vekkes til live.
Stedet snus på hodet for aldri å bli det samme igjen.

Dette er Graham Nortons skjønnlitterære debut, og boka vant prisen Irish Book Award i 2016.
Allerede fra første scene i boka blir jeg øyeblikkelig hensatt til disse britiske krimseriene fra den engelske landsbygda. Forfatteren tar det hele så til de grader på kornet, og setter stemningen på en mesterlig måte. Ved hjelp av skarpe observasjoner og lun humor blir vi kjent med denne politimannen, hans grå husholderske, tre middelaldrende ugifte søstre, en vinpimpende ulykkelig husmor, samt det som ellers hører hjemme et slikt sted. Graham Norton maler det hele ut med en lett og leken pensel. På en slik måte at jeg ikke kan unngå å bli glad i disse menneskene.
Boka har sin egen stemning, sakteflytende, grå, dagligdags, stille. På mange måter føler jeg meg hensatt til en gang på seksti-tallet. Jeg skvetter nesten til når forfatteren skriver ordene mobiltelefon og ipad.
Det er også en krimhistorie innbakt i dette. Den er verken original eller spennende, og hele historien kan virke litt melodramatisk til tider. Det tar PJ lang tid å finne ut av mysteriet, han er ikke overilet i sine handlinger og skrider langsomt til verket. Han har aldri hatt en kriminalsak tidligere.  Selv synes jeg det er så forutsigbart at jeg hadde løsningen ukesvis før ham. Men hadde PJ vært like rask hadde dette bare blitt en liten, unnselig novelle.
Uansett, dette er kosekrim på sitt absolutt bedre. Og ikke minst er det skrevet med kjærlighet til menneskene og den irske landsbygda.
Jeg koste meg virkelig, men grøsset ikke ett eneste sekund.

Og så er det tittelen på boka. Den synes jeg er usedvanlig vakker. «Jordfast» er et ord som brukes svært sjelden, men forteller med ett eneste ord om kjernen i denne boka.

Så til de grader hyggelig var det å være med på denne vandringen på den irske landsbygda i noen dager, at søndagsmiddagen ble inspirert av boka. Strengt tatt burde det vært en Irish Stew, men av mangel på lammekjøtt ble det en dampende Cottage Pie lagd på kjøttdeig fra skotsk høylandsfe.

Takk til Juritzen som sendte meg boka.

 
Annonse: