Slitet fortsetter

Da har vi kommet til bind tre i denne bredt anlagte krøniken om Hoem-slekta. Vi får i hovedsak følge livene til tre grener av slekta; brødrene Anton Edvard og Eilert, samt tanta deres, Gjertine. Anton Edvard bor i Møre-traktene, Eilert på Alberta-prærien i Canada og Gjertine på Dakota-prærien i USA. Tidsspennet i romanen er fra noe før første verdenskrig til godt over midten av nitten tjue-tallet.

Felles for alle tre er slitet. Det er harde tider, om man bor hjemme i gamlelandet, eller der borte i «The Promised Land». Brødrenes familier øker med stadig nye barnefødsler, flere munner skal mettes. Og selv om tekniske nyvinninger innen jordbruket gjør sine inntog krever tilværelsen det meste de måtte ha av krefter.
Anton Edvard driver vekselbruk med sitt lille gårdsbruk og vinterfiske på Mørekysten. Dette fiskermiljøet er noe spennende og nytt i bøkene, og jeg skulle gjerne sett dette mer utbrodert.
Spennende er det også med disse tekniske nyvinningene, da særlig på prærien, slik som automobilen, jernbane, elektrisitet, telefon og diverse landbruksmaskiner.
Krigen i Europa og stadig skiftende konjunkturer ute i den store verden ligger som et bakteppe og har stor innvirkning på dagliglivet til våre mennesker. Det er framgang, men også stadige tilbakeslag, to skritt fram og ett tilbake.

Som i de to første bøkene overbeviser Edvard Hoem med sitt vakre, lyriske språk. Et språk som kler historien svært godt. Særlig i første bind i serien, «Slåttekar i himmelen», var dette språket med på å løfte historien opp til noe som innimellom føltes nærmest magisk.
Etter hvert har denne magien avtatt for min del.
I første bind hadde ikke forfatteren mange fakta å basere fortellingen på, siden det ligger så langt tilbake i tid. Derfor opplever jeg denne delen som den absolutt beste, Og det tror jeg skyldes at han må dikte fram nesten alt. Han må prøve å leve seg inn i dagliglivet, i tvil og tro, i slit og høytid. Etter hvert som historien kommer nærmere vår egen tid har hans nitide research, som han skriver om i etterordet, ført til at han har mye mer fakta. Fakta ned på detaljnivå som han velger å ta med i historien. Og det er her jeg mener historien endrer seg fra magisk diktning til historiegjengivelse. Alle fakta blir på en måte stående i veien for diktningen. Det blir datoer, vær, klokkeslett, nye navn på bipersoner, rutetider, navn på fiskebåter og skip, hvem som var tilstede hvor og når i store forsamlinger, helt ned til dyrelyder og fuglelåter som faktisk blir gjengitt på lydboka. For meg blir dette litt utmattende.

Så dessverre var dette et hakk ned i forhold til de to første bindene. Men bevares, det er fremdeles mange avsnitt der fortellermagien til Hoem kommer fram. Og slutten av boka som omhandler møtet mellom to som ikke har sett hverandre på over tretti år er et slikt øyeblikk som får meg til å sitte igjen med tårer i øynene, og som gir meg tilbake lysten til å få med slutten av krøniken som er lovet i et fjerde bind.

Boka hadde jeg som lydbok, opplest av forfatteren selv.

Omtale av de to første bøkene i serien: Slåttekar i himmelen, Bror din på prærien

Andre bloggere om boka: Tine Sundal. Kleppanrova, Rose-Maries litteratur-og filmblogg, Reading Randi, BokBloggBerit

 

 

 
Annonser