Overlesset

Vi er i området Helsingborg/Helsingør, altså nesten i «Broen-land», og bare det er nok til at hårene reiser seg i nakken. På svensk side; en mann kjører ut i sjøen etter en ellevill biljakt, for så å bli funnet druknet. På dansk side; en uteligger blir funnet drept, etter grufull mishandling.
Så et par faktaopplysninger; atten grader minus er temperaturen i en fryseboks, bare så det er nevnt. Og jeg lærte et nytt uttrykk i boka; «happy slapping», som er overraskende vold utført mot vilkårlig utvalgte ofre, overgrepet filmes og legges ut på nettet.
Legg til utspekulerte identitetstyverier, en infam politileder, en annen alkoholisert politileder, noen udugelige politifolk, to politifolk som har som eneste oppgave å hevne seg på hverandre, nedgravde lik, ultravoldelige ungdommer, nedkjørte hjemløse pluss et par ungjenter som eksperimenterer med et ouija-brett – som virker! Da skjønner du at bokas helt, politimannen Fabian Risk, har litt av hvert å stri med.

«Atten grader minus» er forfatterens tredje bok om politimannen Fabian Risk. Jeg har ikke lest de to første.

Sånn omtrent halvveis i boka tenker jeg at jada, dette er glimrende underholdning. Det er passende doser blod og gørr, et ganske så interessant persongalleri og stadig finurlige vrier som får meg til å bla videre i stort tempo.
Men så skjer det noe.
Historien blir så til de grader overlesset. Det virker som forfatteren stadig må overgå seg selv.
Ta all jævelskapen du har lest i de femten-tjue siste krimbøkene, rist det sammen, og strø det ut igjen, så har du siste halvdel av denne boka. Likhaugene hoper seg opp, volden eskalerer, de finurlige vriene kommer tett som hagl, grusomheten øker, fryseboksene fylles. Og et moment jeg nevnte i en omtale for en tid tilbake, dette med at helten sin nærmeste familie stadig oftere trekkes inn i handlingen i krimbøker og brukes som spenningsforsterker, vel, her dras det lenger enn noen gang. Når det hele toppes med en aldeles spinnvill sidehistorie, da forsvinner det lille som måtte være tilbake av troverdighet fullstendig.
Og jeg sitter utmattet tilbake.

Så dessverre, det ble for mye for meg.
Og det skal det noe til!

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.

 
Annonse: