Jussi Adler Olsen – Selfies

Roadmovie i trygdeland

Så er den her, bok nummer sju i serien om Avdeling Q. Og de er her, alle våre kjære kjenninger, Carl, Assad, Rose og Gordon. Denne aparte blandingen personligheter som holder til nede i kjelleren i politihuset i København.
Temaet denne gang er trygdemisbruk.
Anneli jobber på kontor i danskenes nav-system. Der en uendelig strøm av udugelige, giddalause, blodsugende og arbeidssky individer gjør alt de kan for å svindle til seg enda noen kroner. Anneli er langt inn i margen lei. Når hun i tillegg får påvist en kul i brystet og må gjennom strålebehandling går hun fra å være lei til å starte å hate. Er det på tide å gjøre noe med det?
Samtidig møter vi tre av disse kvinnene som gjør hva de kan for å utnytte systemet. De finner hverandre på venterommet, og er enige om at denne saksbehandleren deres, Anneli, bare blir vanskeligere og vanskeligere. Hvordan skal de nå klare seg, hvis hun snører igjen pengesekken? Må de tenke alternativt? Det begynner å ligne hat, det de føler for henne. Er det på tide å gjøre noe med det?

Litt sært kanskje, å dra inn assosiasjoner til suksessfilmen «Thelma & Louise», men noen av dere kjenner sikkert til den. En i utgangspunktet uskyldig ferietur utvikler seg til en reise rett mot avgrunnen. De to damene ville bare ha litt moro, men dessverre utviklet det hele seg til en kamp på liv og død, en snøball som ikke kunne stoppes. Litt sånn blir det i denne boka også. Veien fra å tenke noen sprø tanker til å sette de ut i livet blir kort. Og da er det igang. Det er ingen vei tilbake. Folk begynner å miste livet. Snøballen vokser og triller fortere og fortere.
Og via noen bakdører kommer da selvfølgelig Avdeling Q inn i saken. En for tiden vingestekket avdeling. Min heltinne i avdelingen, Rose, sliter med store psykiske problemer og legger seg frivillig inn til behandling. Noe som setter sitt definitive preg på de tre andre. Forøvrig et tema i boka som forfatteren behandler med forståelse og respekt. Jeg blir ikke noe mindre glad i Rose etter dette.

Det blir en roadmovie inn i dansk trygdeland. En ganske så underholdende reise krydret med saftig humor, grovt utmeislede karakterer, hendelser som utløser nye hendelser i et stadig økende tempo, nesten på grensen til det parodiske innimellom. Legg til disse evigvarende feidene Carl har med øvrigheten på politihuset og pluss på et tv-team som han blir pålagt å ha i hælene gjennom etterforskningen. Da blir galskapen komplett. Etter hvert har Adler Olsen svært mange baller i lufta, men han sjonglerer dem på sikkert vis. Han kan sine tjuvtriks, ingen tvil om det. Men den dirrende spenningen som er til stede i de to-tre beste bøkene hans synes jeg mangler noe denne gang.

Jeg nevnte grovt utmeislede karakterer, og etter å ha lest omlag halve boka dukket det opp noen tanker. Tanker som kretser rundt menneskesyn og fordommer.
Thomas Seltzer sitt tv-program «Trygdekontoret» synes jeg er godt tv. Ofte framstiller han mennesker som ikke er helt A4. Dette gjør han både med respekt, med bruk av humor og satire, men også med alvor.
Adler Olsen sin framstilling av flere av karakterene, spesielt kvinnene i denne boka, synes jeg kan virke basert på fordommer, stereotypier og mangel på respekt. Jeg forstår selvfølgelig at han setter det på spissen, at han drar det langt ut, at han bruker sine virkemidler. Men kan det rett og slett blir for mye?
Er det nødvendigvis slik at;
– Er du kvinne, høy, lys og vakker – er du samtidig dum?
– Er du kvinne, rundt de femti og ugift – er du samtidig en hatefull, trøstespisende, småfeit, grå mus med jobb i nav?
– Er du punker – er du samtidig voldelig?
– Er du i overgangsalderen – er du samtidig en illsint furie?
– Er du homofil – er du samtidig til enhver tid lettere hysterisk og gråter hvert tiende minutt natta gjennom når kjæresten har slått opp?
Dette siste minner meg om en teateropplevelse på Trøndelag Teater tidlig på åttitallet der en av karakterene var en homofil kelner, greit nok det, men man trenger da for faen ikke spille med knekk i håndleddet samfulle nitti minutter av den grunn.
– Er det nødvendig å framstille en bestemor så grusom at stemoren i Askepott blir reneste Mor Theresa i forhold, for å få fram hvorfor avkommet blir som det blir?
– Er du en mor som sliter med barneoppdragelsen – er du samtidig konstant dritings og lallende?
– Vil forfatteren virkelig ha oss til å tro at en høy, lys og vakker kvinne i midten av tjue-åra frivillig vil gå inn i sin femte graviditet, for så for femte gang på rad gi fra seg barnet umiddelbart etter fødselen, bare for å beholde trygda?
– Har alle trygdede menn nikotinbrune fingre, nikotingule tenner, overfylt askebeger, dårlig ånde, fett hår fullt av flass, hengevom og stort ølkonsum? Og har de i tillegg feika seg til trygda?
Det er denne type mennesker som befolker boka. Uten unntak.
Så nå synes du sikkert at jeg er stereotypien på en gretten gammel gubbe. Vel, det får stå sin prøve. Jeg fikk ihvertfall sagt ifra…..

Stay trygda!

Min omtale av «Den grenseløse» av samme forfatter.

Andre bloggere om boka: BokBloggBerit, Bokbloggeir

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.

 
Annonse:

2 Comments

  1. Av og til digger jeg gretne gamle gubber, tenker å bli en jeg også når jeg om noen dager legger ut omtalen min av denne boken 🙂

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com - Genc Media™ - Webdesign og hjemmeside - WP Wordpress, HTML, CSS - PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.