Ane Riel – Harpiks

Vemmelig og vondt, varmt og vakkert

«Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var der også, men ham oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det hadde snødd litte grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.
Alt var annerledes den gangen. Det var før fars ting hadde begynt å fylle opp så mye at vi ikke lenger klarte å komme inn i stuen. Og før mor var blitt så stor at hun ikke lenger klarte å komme ut av soverommet. Men det var etter at de hadde meldt meg død, slik at jeg slapp å gå på skolen.»

En start som et knyttneveslag midt i mellomgulvet.
Syv år gamle Liv bor på en gård på Hodet. Et lite sted på ei lita øy i Danmark. Hun elsker sine foreldre. Over alt annet. Hun kjenner ingen andre mennesker. Har aldri snakket med noen andre. Men vet at de finnes. Sammen med sin far har hun vært ute mange netter og sett at det bor andre mennesker på øya. De har hentet ting fra disse menneskene, fra låver, garasjer og hus, og tatt dem med seg hjem til gården. Det begynner å bli mange ting på gården etter hvert. Over alt. Fullt.
Men nå må hun gjøre dette alene om nettene. Far vil ikke mer. Og mor kan ikke. Hun har blitt så stor at hun ikke kommer ut av senga.
En stund bor et annet menneske på gården. Farmor. Men far dreper henne på julaften. Senere melder far Liv omkommet i en storm. Han vil ikke at hun skal på skole. Da vil de miste henne. Hun må bo i den blå containeren og være musestille hvis det skulle komme noen til gården.

Thriller? Krim? Grøsser? Jeg vet ærlig talt ikke. En slik fortelling kan vanskelig kategoriseres. Og trenger det strengt tatt heller ikke.
Den handler først og fremst om følelser. Sterke følelser. Mellom dysfunksjonelle mennesker. Der kun det unormale er normalt. Om betingelsesløs kjærlighet. Om grensesprengende lojalitet.

Med et stillferdig, malerisk språk, med en nøktern fortellerstil, og med ømhet makter Ane Riel å skape et helt eget univers på den lille øya. Små ord blir til en søppelhaug av gotiske dimensjoner, til grøssende galskap, til grufulle handlinger. Vemmelig og vondt, men også varmt og vakkert.
Ekstra sterkt blir det siden mye av handlingen fortelles gjennom øynene til denne sju år gamle jenta. Ei jente som gir betegnelsen løvetannbarn en helt ny dimensjon.
Tematisk har boka mye til felles med Karen Dionne sin bestselger «Myrkongens datter«, men har en mye sterkere indre spenning, mer substans om du vil.

Ei usedvanlig bok. Les, så vil du forstå hva jeg mener.

Andre bloggere om boka: Min bok-og malebloggBokBloggBeritBøker & Bokhyller,

Takk til Aschehoug som lar meg laste ned e-bøker.

Annonser

4 Comments

  1. Fantastisk god bok! Veldig god omtale. Harpiks er virkelig en forunderlig opplevelse.

  2. God omtale. Du får formidla mykje av den forunderlege stemninga som finst i denne boka. Takk for linking!

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Hjemmeside, Nettbutikk og web design fra Lykke Media AS | Server fra PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.