Helga Flatland – En moderne familie

Stilsikker

Mitt første møte med Helga Flatland var gjennom romanen «Vingebelastning»som var en aldri så liten lesefest.
Mitt andre møte var av den mer spesielle sorten; hun var hovedgjest på kulturkvelden «Bøker, mat & prat» i Vennesla, hvor jeg også var gjest. Et spennende møte med en spennende forfatter.
Og i disse dager er hun altså ute med sin nye roman, En moderne familie.

Ekteparet Torill og Sverre har vært gift i 40 år. Sverre fyller 70, og i den forbindelse inviteres barn, barnebarn, ektefelle og kjæreste på en familietur til Italia. Og der slippes bomben. Torill og Sverre skal skilles.
Og det blir deres tre barn som forteller historien i boka;  Liv er 40, gift, to barn og jobber som journalist. Ellen er to år yngre, samboer, barnløs og jobber som politisk rådgiver. Håkon er attpåklatten, ti år yngre enn Liv, ungkar og hva han jobber med kommer ikke fram – evig student kanskje?
Familien som presenteres er «besteborgerlig», fra et bedre nabolag i Oslo. Kultiverte, intellektuelle, åpne og fordomsfrie, en familie med ordet i sin makt, med store diskusjoner, med sterke meninger, men likevel med en felles respekt for hverandre. En tvers igjennom vellykket bukett mennesker. Men så krakelerer det. Vil de klare å komme gjennom dette?

Helga Flatland er en stilsikker forfatter, en moderne penn som utfordrer meg som leser, samtidig som språket flyter lett og elegant. Spesielt har hun sylskarpe personskildringer. Personskildringer som tar opp i seg tiden vi lever i på en suveren måte. Og ikke minst viser generasjonsforskjellene (jeg skriver helt bevisst ikke generasjonsmotsetningene). Hun formidler og tolker vår samtid og nære fortid slik at jeg nikker gjenkjennende.

Denne passasjen der Liv og mor Torill diskuterer barn og oppdragelse illustrerer på en flott måte hva jeg mener:

«… Dere har så kontroll på barna deres, det er ikke nødvendigvis feil, det er bare så annerledes enn da du selv vokste opp – dere var så mye mer selvstendige, det kunne ikke falle meg inn å følge opp og følge med på samme måte som du og Olaf gjør. Jeg bet meg i leppa for ikke å svare at det kanskje heller handlet om at hun var mest opptatt av seg selv, og nikket til henne i stedet. Visste hva som kom: Barn har en helt annen status nå enn for en generasjon siden, i dag er det deres behov som er i fokus hele tiden, de er som små forbrukere med store krav. Og foreldrene står på pinne for å gjøre dem lykkelige i en alder av tre år, livredde for konsekvensene av det minste feiltrinn. Jeg tror ikke jeg en eneste gang reflekterte over om dere var lykkelige som barn, fortsatte mamma – men det ble jo folk av dere også.» 

Å, som jeg kjenner meg igjen, både fra egen oppvekst, fra min rolle som far, og de senere årene som bestefar. Det ligger mye klokskap i disse ordene, som også vitner om en sterk iakttagelsesevne.

Likevel er har jeg noen innvendinger mot boka. Tre fortellerstemmer kan være spennende siden man får belyst saken fra flere sider. Samtidig kan det da være en fare for gjentakelser, noe jeg synes forekommer til en viss grad. Jeg savner også mer om bakgrunnen til hvorfor de to velger å skille seg.
De to kvinneportrettene, Liv og Ellen, er sterke og gode. To moderne, voksne kvinner. Og gjennom dem får Helga Flatland formidlet mye om hva livet består av i dag. Håkon blir mer ullen for meg, nesten så jeg tenker at boka hadde vært bedre uten denne fortellerstemmen som avslutter boka.
Det kan i det hele tatt virke som det har vært vanskelig å finne den riktige avslutningen som for meg virker noe uforløst. Får på en måte ikke vite. Likevel får den meg til å reflektere, ikke bare over slutten, men over svært mye av det som skrives gjennom hele boka.
Og det er slett ikke verst.
Da blir det for meg ei god bok. 

Andre bloggere om boka: Beathes bokhjerte, Tine Sundal, My first, my last, my everything

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.

Annonse:

9 Comments

  1. God roman, mye til ettertanke. Interessant det om at man kan bli mer bekymret når de gamle skilles.. det kan jeg kjenne igjen. De er jo alene, og hvis de blir syke, så har de ikke hverandre der..

    • Men uforløst? Tja, kanskje.. tenker den er mer et slags studie over en familie, hva skjer når gamle foreldre skilles, samspillsmønstre, reaksjoner, brudd i mønster og forventninger.. Det skildres så godt.

      • bjornebok

        8. august 2017 at 13:44

        Det er nettopp det du nevner, en studie over en familie som gjør at jeg bruker uforløst. Det er på en måte ingen naturlig slutt – det må man tenke seg selv (noe som kan være bra til tider – ikke få alt servert).
        At det skildres godt er det ingen som helst tvil om!

  2. Likte svært godt Vingebelastning, og med Anita og din omtale så blir boka pushet kraftig opp på høstens leseliste! Jeg syns også at Flatland er spesielt dyktig på interessante persongalleri. Ser virkelig fram til denne.

  3. Den venter jeg på. Skal lese omtalen din mer nøye når jeg har lest boken selv. Jeg har lest hennes tidligere og syntes de var overraskende gode.

  4. Flott omtale Bjørn, en jeg stiller meg helt bak. Takk for linking, som du vet likte jeg også boken godt, men satt igjen med noen av de spørsmålene som deg 🙂

    • bjornebok

      7. august 2017 at 17:59

      Takker, Tine 🙂
      Ganske så sammenfallende omtaler denne gang (jeg leser ikke andres før jeg skriver selv, finner bare linken, men av og til blir det flere likhetspunkt).

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com - Genc Media™ - Webdesign og hjemmeside - WP Wordpress, HTML, CSS - PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.