Godt driv, men noe ujevn

De av dere som følger Emelie Schepp sitt forfatterskap vil vite at dette er tredje bok på norsk i serien om statsadvokat Jana Berzelius.
For de av dere som ikke har lest noe av henne før, vil jeg sterkt anbefale å lese de to første bøkene før dere gir dere i kast med denne (link til omtaler nederst i innlegget).

Vi er fremdeles i Norrköping.
Et ambulanseteam får et oppdrag.
Vel fremme blir de møtt av et makabert syn. En kvinne sitter fastbundet i en stol. Ved siden av henne, på gulvet, ligger hendene hennes.

Statsadvokat Jana Berzelius får saken. Og til å etterforske den møter vi de samme politifolkene som i de to første bøkene.
Jana Berzelius er en svært spennende karakter som vi har blitt godt kjent med gjennom de to foregående bøkene. Hun er sterk, selvstendig, intelligent og farlig. Et godt stykke over grensen for hva som føles troverdig. Hun har en usedvanlig bakgrunn. Som hun vil holde skjult for enhver pris. Likevel dukker det opp noe fra fortiden også i denne boka, som setter tilværelsen hennes i fare.
Mer troverdig er da politifolkene, som alle har sine «ting», det være seg utroskap, ekteskapsproblemer, småbarnsutfordringer, økonomiske problemer, mer trivielle saker – som gjør dem til høyst levende personer, og som jeg i de to første bøkene har opplevd som en stor styrke.

Emelie Schepp benytter samme fortellerteknikk som vi er blitt vant til. Med svært korte avsnitt og hyppige skift av fortellerstemmer. Vi får fortalt historien både gjennom Jana, flere av etterforskerne samt et par andre karakterer. Og dette løser hun fremdeles på en stødig måte. Det føles ikke forvirrende og gir samtidig boka et godt driv.
Likevel synes jeg flere av beskrivelsene av politifolkene går litt på tomgang i forhold til tidligere, litt mye av det samme, og faktisk noe tammere enn hva vi er vant til. Dette gjelder særlig politikvinnen Mia Bolander, som var et fyrverkeri av en sammensatt person i de to første bøkene, nå får jeg ikke helt grep på hva hun driver på med, og har du ikke lest de første to bøkene vil du sannsynligvis ikke skjønne bæret. Så denne styrken jeg har framhevet i de to første bøkene; at etterforskerne er «vanlige» personer og oppleves ekte, det kan bli for hverdagslig og trivielt. Å bruke tid på flere steder å beskrive klærne til de forskjellige aktørene blir for meg bortkastet, jeg gir blanke i hva de har på seg.

Det er blodig og rått til tider, og jeg liker stemningen i boka, selv om noen dagboknotater fra langt tilbake i tid kan virke noe påtatt. Spenningskurven er noe flat de første par hundre sidene, med stadige små drypp som driver historien framover. Før spenningen eskalerer forbilledlig de siste snaue hundre sidene. Her er Emelie Schepp god. Dessverre har jeg blinket ut den skyldige lenge før spenningen skal toppes, noe jeg gjorde i forrige bok også, men en sitrende slutt ble det uansett.

Derfor ble dette en noe ujevn opplevelse for min del. Men statsadvokat Jana Berzelius er en aldeles herlig karakter, en uutgrunnelig super-woman, som jeg gleder meg til å møte igjen. Emelie Schepp har uttalt at hun har planlagt åtte bøker i serien, så det er bare å glede seg til neste.

Link til omtale av flere bøker av forfatteren: Merket for livet, Hvite spor

Andre bloggere om boka: My Criminal Mind
Takk til Gyldendal som sendte meg boka.

Annonser