Torkil Damhaug – Glasshjerte

Suggererende, dragende, lokkende

En aldri så liten høytidsstund, det å åpne ei ny bok av Torkil Damhaug. Rykende fersk fra forlaget, trykksverten har knapt rukket å tørke. Forventningene er skyhøye, ikke minst etter fjorårets eminente En femte årstid. 

Vi er i Oslo i november.
Seksten år gamle Amina forsvinner.

Som i En femte årstid er det ungdommer det skal handle om. Først og fremst Mikkel, nitten år, kunstnerbarn, en sart og søkende sjel. Han har en yngre bror, Robin, som er psykisk utviklingshemmet. Robin blir vitne til hva som skjer med Amina, men har ikke språk til å formidle hva han har sett.
Mikkel har ei venninne, Boel, hans store hemmelighet. Han vil ikke at noen skal få vite om henne.
Inga har sett Mikkel på forelesning på universitetet og er svært betatt. Gradvis utvikler de et skjørt forhold.
Ellers er det foreldre, familie og naboer. Før en person kommer sigende inn fra de mørke, tåkefylte kulissene.
Rivers.
En avskiltet advokat som nettopp har sluppet ut etter mange år i fengsel hvor han har sonet for drap. Et drap han ikke husker å ha begått.

Så hvordan går det da med de skyhøye forventningene?
Som forventet!
Nesten uten å merke hvordan, suges jeg inn i et mørkt univers. Forfatteren har et språk, en unik litterær kraft som man sjelden finner i kriminalromaner, suggererende, dragende, lokkende.
Vakkert.
Til og med det vonde blir vakkert.

«[….] kastet seg på knærne, lette etter puls, fant ingen, fant bare et lite sår det hadde pumpet blod fra, ikke stort større enn en halv fingernegl, med rester av jord rundt.
Denne lille porten var alt døden behøvde for å trenge inn i en menneskekropp.»

Karakterene er komplekse, levende, ekte, troverdige og flerdimensjonale.
Den nitten år gamle Mikkel er mesterlig portrettert. Ingen lettvinte løsninger, ingen overfladiskhet, men et dypdykk i sjelelige irrganger.
Imponerende er det også hvordan forfatteren makter å la oss komme inn i sinnet til en Robin der det er feilkoblinger i hjernen. Hvordan han likevel klarer, ved hjelp av Mikkel å la oss forstå noe av hva som foregår i et slikt barn. Hjertevarmende beskrivelser av hvordan Mikkel viser omsorg og kjærlighet overfor en bror som trenger store doser av nettopp det.
Hvordan Inga kan være både så sterk og så usikker samtidig. En ung kvinne med en medmenneskelighet og innebygd tro på det gode i mennesket, og hvordan denne troen blir strukket mot bristepunktet. Vil hun makte å bære det?

Og så denne Rivers, da.
En desillusjonert, uutgrunnelig karakter med sin egen skjebne som en spennende sidehistorie. Som driver plottet framover, et mørkt og grufullt plot, fylt med gysende grøss og nakkehårreisende intensitet.
Og kan det denne gang ligge en oppfølger i lufta?
Noe kan tyde på det. Det ligger en floke av uløste tråder som bare venter på å bli nøstet opp. Så skulle Torkil Damhaug ha planer om å fortelle oss mer om Rivers, tar jeg imot med vidåpne armer.
Den som leser får se.

Flere bøker av Damhaug: En femte årstid, Se en annen vei

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.