Øystein Wiik – Dødsrytteren

Overdrevet

Så er det bare å feste sikkerhetsbeltet igjen, og gjøre seg klar for nok et ellevilt ritt sammen med Tom Hartmann, det sjuende i rekken med denne operaelskende actionhelten, ulikt alt annet som finnes innen den norske spenningssjangeren.

Via et par-tre innledende kapitler blir det et heidundrende oppspill, selvsagt i operaen, i Linz i Østerrike denne gang, der vår helt er midt i et spesialoppdrag for den norske e-tjenesten. Et oppdrag som går rett på rævva.
Og han må sendes ut av landet med halen mellom beina. Og havner på Svalbard av alle steder.
I Oslo er en kvinnelig norsk leiemorder i ferd med å gjennomføre et oppdrag på Grand Hotel. Et oppdrag som ikke går helt etter planen, noe som betyr at hun må improvisere ørlite grann.
I kjelleren på Grand sitter en gørrlei, desillusjonert datasjef i et kott av et kontor og hater både jobben og tilværelsen som sådan. For å sprite opp hverdagen bitte litt har han en tilbøyelighet til å koble seg inn på gjestenes pc’er. Dermed blir han vitne til dette leiemordet. Og får den smått geniale idéen å presse leiemorderen for penger.
På et forblåst sted i det nordlige Russland er en utro tjener i forsvaret i ferd med å selge atom-missiler til fremmede makter.
Og så skal vi til Nord-Korea. Og synes du at deres elskede leder, Kim Jung-un, kan virke aldri så lite sprø, så kan jeg love deg at Wiik har funnet et par nordkoreanere som er enda sprøere. Og de har en grandios plan om verdensherredømme. Og denne planen har sitt utspring på – nettopp – Svalbard.
Og hvem var det som var der igjen, da?

Så braker det løs.
En aldeles vanvittig historie. Så overdrevet og virkelighetsfjernt at det blir nærmest parodisk. Overdrivelser behøver slett ikke være å forakte, men denne gang synes jeg Øystein Wiik har gått seg litt vill i egen oppfinnsomhet. Grusomt onde skurker, sultne isbjørner, en oppfinnsom Hartmann som improviserer så til de grader briljant at selv McGyver ville nikket anerkjennende, en leiemorder på stiletthæler, og en datanerd midt oppi det hele med en guttepjokk på slep, alt i et storslått svalbardlandskap der det brygger opp til tidenes snøstorm mot den grandiose finalen. Og disse voldsomme naturkreftene som er i sving fortjener selvsagt en plass på lista mi over Kriminelt dårlig vær.

Joda, jeg har forsåvidt stor sans for Øystein Wiik sine bøker, jeg. Noe ujevne, med debutboka «Dødelig applaus» som en absolutt favoritt. Han er så unorsk i måten han skriver på, en leken, spinnvill overdrivelsens mester. Fortellergleden og overskuddet er uomtvistelig til stede også denne gang, men treffer meg ikke helt. Og det er fordi det blir så overlesset, så svart/hvitt, så actionkonsentrert, så hinsides enhver fornuft, uten det minste snev av troverdighet at jeg rett og slett føler meg ør og svimmel når det hele endelig er over.

Likevel kan jeg ikke påstå noe annet enn at det er underholdende midt oppi all galskapen. Sidene blafrer forbi i høyt tempo, og noe av lekenheten og humoren jeg har likt i tidligere bøker er med her også, særlig denne datafyren fra Grand ler jeg godt av, og det er noen ubetalelige scener med stiletthælleiemorderen i et fjøs på Lindeberg. Men actionsekvensene er for mange, for detaljerte, for usannsynlige, for uttværet, slik at helheten oppleves rett og slett litt sidrumpa denne gang.

Min gode venn og nabo har nettopp reist opp for sin andre periode på Svalbard, og jeg har stående invitasjon til å komme på besøk. Så spørs det bare, da, om det er noe igjen av det lille samfunnet etter at Tom Hartmann har vært der….

Omtaler av flere av bøkene til Wiik: Rekviem, Skorpionen

Andre bloggere om boka: Artemisias verden, BokBloggBerit, Lillasjel

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.

Annonser

7 Comments

  1. Jeg synes dette var storførnøyelig underholdning. Lo masse av Kai med dialekta ved jobbintervjuet og mer.. God feriebok.
    Takk for link!

  2. Artig omtale! Eg følgjer tankegangen din og er tildels enig.
    Eg vart nok bittelitt meir sjarmert av boka enn det du vart.

    Takk for link 🙂

  3. Åå jaaaa…jeg gleder meg 🙂 Har bare skummet førstedelen av omtalen din – og lest sistedelen, for dette skal være ei bok jeg IKKE vet hva handler om i detalj. Wiik er bare så god til å få opp leselysten min når den er på labert nivå. La gå at det er James Bond på hyperstereoider. Bøker jeg fræser gjennom i et sykt tempo er alltid kjekke å ha tilgode, for hånden. Godt å se at du likte den.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.