Jaran Dammann – Dødstimen

Underholdende bygdekrim

Innimellom dukker det opp norsk krim som ikke har tilhold i kjente bystrøk, av de siste jeg har lest kan nevnes Skinnet bedrar av Agnes Lovise Matre, Forliset av nylig avdøde Frode Granhus,  Budbringeren av Gert Nygårdshaug og Djevelens giftering av Vidar Sundstøl. Denne gang skal vi til Valdres-traktene. Og om noen skulle lure på det, så kan jeg med en gang avkrefte at det er mindre blod eller spenning selv om vi er i mer grisgrendte strøk.

Uteliggeren Claus, i slutten av tretti-årene, blir vitne til at en kvinne blir dradd inn i skogen og mishandlet. For så å bli kastet ned et stup før hun lander i frontruta på Valdres-ekspressen. Claus har forøvrig etternavnet Damran, og det er vel forholdsvis sjeldent at forfatteren legger en av hovedpersonenes navn så tett opp til sitt eget.
Lensmann Georg Bråten har sin første feriedag da han blir oppringt om hendelsen, og skjønner med en gang at der røyk den ferien. Bråten er en middelaldrende, lettere desillusjonert politimann med fortid i hovedstaden, og med et lengre brutt forhold bak seg. Det å søke seg til Fagernes var et forsøk på å få en noe roligere hverdag, samt reparere en noe skrantende psyke.

Claus blir mistenkt i saken og må rømme til skogs. Han har imidlertid sett noe som gjør at han starter sine egne undersøkelser. Lensmann Bråten må slite med interne konflikter på kontoret. En lokal politimann følte seg forbigått da Bråten fikk jobben, og gjør hva han kan for å stikke kjepper i hjulene for lensmannen.

Ut av dette syr forfatteren sammen en lettlest, underholdende bygdekrim med passe doser spenning, uhyggefølelse, smarte vendinger, godt driv, en fint sammensatt rollebesetning, samt et gammelt sagn som spøker i bakgrunnen.

Claus lever livet ute i naturen, og beskrivelser av skog, dyr, fugler, vær og vind brukes tett gjennom hele historien. Mange av disse er stemningsfulle og fine, mens andre gir en følelse av å være klisjeer.
Så må det også trygt kunne slås fast at miraklenes tid ikke er forbi oppe i Valdres, for maken til hvor mange ganger våre helter makter å lande på beina, og på hvilke fantastiske måter de klarer det på, det må man lete lenge etter. Og når summen av disse miraklene blir så stor som den blir etter hvert, synker troverdigheten en del hakk.

Dette til tross, forfatteren lander solid med denne krimdebuten,  med elegant nedslag. Og lensmann Bråten fikk ikke ordnet opp i alle de interne problemene på lensmannskontoret, og når han i tillegg våger seg ut på Sukker.no mot slutten av boka, da ser jeg ikke bort fra at Dammann tar oss med til Valdres ved en senere anledning.
Og da ønsker jeg at vil jeg ha Claus med!

Andre bloggere sine inntrykk: Tine Sundal, Artemisias verden

Takk til Cappelen Damm for boka.

Annonser

4 Comments

  1. Jeg likte denne veldig godt, som du har skjønt, og bærer over med det som ikke er perfekt.. En røverhistorie er røverhistorie, jfr Claus.

    Takk for link!

  2. Herlig at du også likte denne, jeg gjør som deg, venter spent på fortsettelsen 🙂

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

© 2018 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.