Solid krim – men for omstendelig

Leif GW Persson har jeg lest alt av – med stor glede. I tillegg til at han alltid skriver solid kvalitetskrim, har han ofte en vridd og underfundig humor i bøkene.
Og for dere som har fulgt ham i alle disse årene – når jeg skriver navnet Evert Bäckström – da vil de fleste av dere nikke gjenkjennende.
For denne politimannen har dukket opp med ujevne mellomrom i GW’s forfatterskap.

Evert Bäckström – den kanskje mest ufyselige unnasluntreren i svensk politi – den mest ufordragelige – den mest udugelige – den største rasisten og den mest uspiselige mannssjåvinisten som er beskrevet i moderne kriminallitteratur – nå har han pinadø fått hovedrollen!
Er det virkelig mulig?

Jada! Og riktig underholdende har det blitt også!

Bäckströms ti år gamle nabo, speidergutten Edvin, stikker av fra speiderleiren fordi han har gjort et helt spesielt funn. Et funn han tar med til sin store helt, kommissær Bäckström. Innpakket i plast, oppi sekken, har han et kranium han fant på en ubebodd øy i Mälaren. Og den godeste Bäckström, som egentlig er innstilt på noen rolige sommeruker når de fleste medarbeiderne er på ferie, får et mysterium i fanget. Et mysterium han dessverre må ta tak i – og så godt han kan overlate til sine undersåtter å etterforske. Slik at han kan konsentrere seg om å få tilstrekkelig søvn, store mengder mat og enda større mengder med godt drikke – og ikke minst nødvendig pleie av supersalamien som han ynder å kalle en viss kroppsdel.

Det er et intrikat mysterium Bäckström får i hendene – noe som krever at hans aller største politiegenskaper tas fram. For hvordan kan det ha seg at denne hodeskallen som Edvin finner på denne ubebodde øya kan tilhøre en thailandsk kvinne som omkom i tsunamien, og som så ble kremert og asken spredd ut fra en høyde over Bangkok?
Det store spørsmålet blir derfor – kan man dø to ganger?

GW har igjen skrevet en gjennomarbeidet, solid politikrim – der politiets arbeid står i fokus – hvordan de små skrittene fører dem ufortrødent videre mot sakens løsning. Og igjen bruker han humor som et av sine viktigste våpen – en slentrende skrivestil som gjør at smilene sitter løst under lesingen.
Dessverre er det langt mellom de spennende avsnittene – det flyter stort sett sin rolige gang – noe som gjør at det blir noe omstendelig og boka føles en del sider for lang. Likevel blir jeg ikke lei underveis – til det skriver han rett og slett for godt – skulle bare ønske at det hadde blitt strammet inn en del steder.

Andre bøker av forfatteren: Bombemakeren og kvinnen hans

Annonser