Nei

Liv Constantine er en konstruksjon av navnene på søstrene Lynn og Valerie Constantine, og dette er deres debutbok.

Vi skal til USA.
Amber er ei grå mus. Daphne er vakker og har alt.
Dette vil Amber overta.
Så blir vi fortalt historien, først fra Ambers synsvinkel, så fra Daphnes, før det hele kulminerer i del tre.

Og det er lett å forstå at Amber vil overta det Daphne har. En kjempekjekk ektemann, to skjønne døtre, et overdådig hus, leiligheter både her og der og penger i hopetall.
Så på en sleip måte innynder Amber seg hos Daphne.
Og første del av boka er spekket med beskrivelser av hvor vakkert alt er hos Daphne, om hvor priviligert og overfladisk hun er, om hvor bortskjemte barna er. Og om hvor misunnelig Amber er på alt dette. Og noen små drypp om at hun har en luguber bakgrunn.
Over mer enn 200 sider males det med en bred, rosadryppende pensel av denne typen:

«Alle fem satte seg under den store parasollen, mens solen gjenspeilte seg i den turkise vannflaten som glitrende diamanter og triangler. En svak bris skar gjennom den varme luften – det var en perfekt sen vårdag. Amber lukket øynene et øyeblikk og lot som om alt dette tilhørte henne.» 

Etter å ha lest  sånn cirka 50 sider hadde jeg det langt oppi halsen, men bestemte meg likevel for å fullføre boka. Bare for å ha gjort det.
Men det ble 399 sider med slit.

Likevel var del to, der Daphne overtar historien og forteller oss hvordan det egentlig er bak den glitrende fasaden, et ørlite hakk bedre. Litt mer fortettet.  Og med en vri.
Men dessverre forutsigbart herfra til evigheten. Slik at denne boka, som flere steder på smussomslaget omtales som en thriller, aldri blir i nærheten av spennende.
Så nei, dette var ikke noe for meg.

Boka er oversatt av Jarle Tollefsrud, som virkelig har fått bryne seg på malende adjektiver.
Takk til Vigmostad & Bjørke for boka.

 

Annonser