Nedtur
Bok #3 i serien om kriminalførstebetjent Martin Servaz i Toulouse.
Forresten, den er ikke så mye om førstebetjenten, faktisk.
Og ikke er han førstebetjent heller, for øyeblikket.
Fordi han er sykmeldt. De grusomme hendelsene han har vært gjennom i de to første bøkene har ført ham inn på en slags rehab for utbrente politifolk. Han har det ikke spesielt godt.
Den det først og fremst skal handle om er Christine Steinmayer, forholdsvis suksessfull radioprater, i begynnelsen av 30-årene, kjæreste med Gérald.
Alt starter med et brev i postkassen hennes fra en kvinne som sier hun vil ta livet av seg. Problemet er at kvinnen ikke sier hvem hun er. Christine gjør noen små forsøk på å finne det ut, uten resultat. Så ringer en person inn til radiostasjonen med spørsmål om hvorfor hun unnlot å hjelpe denne kvinnen – på direkten. Da starter helvete …
En psykologisk thriller, dette. Med tema jeg har vært borti i en del bøker de siste årene. Hvor noen overtar identiteten din, og fullstendig legger livet ditt i grus.
Noe som skjer her også – så utspekulert – så ondskapsfullt – så ødeleggende – så hjerteskjærende vondt. Men dessverre, så totalt virkelighetsfjernt – så fullstendig overdrevet – så unødvendig overlesset.
Og altfor uttværende. De første fire hundre sidene føles som minst to hundre for mange.
Miniers to første bøker var språklig sterke. Heller ikke det synes jeg sitter like godt denne gang. I perioder treffer det bra, men det er utallige sekvenser om følelseregisteret til Christine, hvor redd hun er, eller sint, eller utslitt, eller kald (det er vinter), eller fortvilet, eller redd igjen. Det blir noe repeterende og enkelte sekvenser føles beklemmende klisjefylte.
Hele boka bygger opp mot at Christine skal møte Servaz, og at han skal ordne opp i flokene. Og det går selvsagt i den retningen. Nå har riktignok Minier er finurlig vri på akkurat dette, men den vrien gjennomskuet jeg med det samme, så derfor forsvant mye av spenningen.
Ser jeg er i overkant negativ denne gang. Det skyldes nok i hovedsak at jeg blir skuffet over boka når jeg sammenligner med de to første. Tross alt har den et godt oppbygd plott og Christine er en spennende karakter. Servaz er ikke veldig ofte til stede, men når han først er det – da er boka på sitt beste.
Psykologiske thrillere selger som hakka møkk, og her forsøker Minier å overgå dem alle sammen. Det er bare det at han forsøker litt for hardt.
Første del av boka som lydbok, innlest av Yngve Berven. Siste del lest i vanlig papirformat. Derfor takk både til Lydbokforlaget og Aschehoug for boka.
«Ikke slå av lyset» er oversatt av Christina Revold.
Andre bloggere sin mening: Tine Sundal, Heartart, Moshonista
Flere bøker av Minier: Hvis helvete var av is, En sang for druknede sjeler, Natt
28. mars 2021 at 13:46
Ja, ja – nå leser jeg den ferdig likevel. (Husker jeg leste en annen av han – Hvis helvete var av is – som heller ikke var særlig å skryte av(
28. mars 2021 at 13:58
Det synes jeg du skal, Randi 🙂
19. mars 2019 at 13:00
Bernard Minier er et nytt bekjentskap for meg. Fikk lyst til å lese, ikke denne boka selvsagt (stoler på deg), men bladde meg tilbake til din omtale av den første boka hans… Takk for tipset!
19. mars 2019 at 13:29
Takk Odd Karsten!
Håper du blir fornøyd med de to første 🙂
18. mars 2019 at 16:57
Har sett frem til omtalen din med spenning, fikk nå bekreftet at det ikke bare var meg (og Ingalill) denne ikke fenget like godt som de forrige bøkene hans. Det er nesten litt rart at forfatteren går i «enkle» feller, siden han har skrevet mye bedre før.
18. mars 2019 at 17:17
Takk Tine!
Så du var litt lunken du også. Og enig med deg at det er litt rart. Hadde forventet noe helt annet – men kanskje neste gang …
18. mars 2019 at 15:51
Langt på vei enig med deg. Det ble for mye, og den slutten, ble bare tull. Og alle sovetablettene (glemte å skrive om pillene, så tar det her). Altså, er det vanlig reaksjon å sove når man er truet på livet? Gleder meg uansett til neste bok. Håper alt er på stell igjen når det blir servaz v hirtmann..
(takk for link) (slenger på din hos meg også)
18. mars 2019 at 16:44
Takk Ingalill!
Vanlig å sove? Kanskje hun prøvde å sove det av seg, slik jeg gjør med influensaen 🙂
Håper også på at Hirtmann dukker opp igjen!