Hjorth & Rosenfeldt – En høyere rettferdighet

Underholdende dill

For dere som eventuelt har fulgt bloggen min en stund vil det nok  ikke komme som noen stor overraskelse at jeg er blodfan av svensk krim generelt og av Hjorth & Rosenfeldt spesielt.
Og en av hovedgrunnene til at jeg liker bøkene deres er Sebastian Bergman, kan hende den mest atypiske «krimhelt» noensinne?
Kjenner du ikke til ham, så kan jeg anbefale samtlige bøker, men vil samtidig anbefale å lese dem i rekkefølge. Og etter hvert er intrigene blitt såpass mange at det vil være omtrent nytteløst å lese denne boka som en frittstående krim.

Vi er omtrent der forrige bok stoppet. Og møter samme gjeng vi kjenner så godt etter hvert.
Sebastian er ikke lenger en del av Rikskrim, holder foredrag og skriver bok.
Han har selvsagt også dummet seg ut i sitt forhold til politidatteren Vanja igjen.
Så hun har søkt seg til Uppsala, bare for å slippe å se sin far.
Billy sliter med en svært traumatisk hendelse fra forrige bok.
Ursula er stort sett rotløs, strever med relasjonene til barna fra det havarerte  ekteskapet og er på stadig leting etter en mann i livet.
Den eneste som ser ut til å ha fått det bedre siden sist er sjefen Torkel, som har funnet roen med ny kvinne i livet.

Dette er altså grunnstammen i etterforskningsgruppen som blir bedt om å bistå politiet i Uppsala, i noe som startet som serievoldtekter, men som har eskalert til drap. Til gjengen fra Rikskrims store fortvilelse har Uppsala hyret inn Sebastian som konsulent …

Og i velkjent stil veksler forfatterne mellom selve krimplottet og dagliglivet til etterforskerne.
Bare det at denne gang blir det usedvanlig mange personlige mysterier og desto færre kriminelle, for å si det på den måten.
Derfor føles boka ubalansert. Det er ikke det at persongalleriet er spennende, for det er det i aller høyeste grad, men det blir bare så altfor mye om hver enkelt, for mye fram og tilbake, for mange uvesentligheter, for mye dill rett og slett.

Og for lite framdrift.
Synd det, for grunnideen er knallgod, den. Men innimellom  stopper det opp så lenge at man nesten mister tråden i selve plottet etter hvert.

Høres ut som jeg ikke likte boka?
Joda, jeg gjorde jo det, men kanskje jeg er litt bortskjemt når det gjelder bøkene deres?
Underholdende som bare det. Og jeg er like glad i karakterene som tidligere. Historien flyter lett, og de siste snaue hundre sidene er spennende som bare det.
Med en tvist som er genialt sprø.

Og heldigvis, det er såpass mange løse tråder at jeg er skråsikker på at det kommer mer fra parhestene.

Litt lydbok, innlest av Ivar Nergaard. Mest papir, oversatt av Lene Stokseth.
Takk både til Lydbokforlaget og Aschehoug for boka.

Andre bloggere sin mening: Boksnakk og lesetips, Tine Sundal

Flere av Hjorth & Rosenfeldt: Den stumme jenta, Ikke bestått

Annonser

2 Comments

  1. Lyttet denne for en stund siden. Enig med din vurdering. Jeg hadde ikke lest noen foregående bok, det var tydelige henvisninger til ting som hadde skjedd før. Spennende og jevnt bra – men jeg syntes avslutningen ble for svak og «forhastet», stod liksom ikke i stil til spenningen i boken forøvrig – og det må vel komme en oppfølger der, for det var jo også en spennende sidehistorie som ikke kom til en avslutning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

© 2019 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.