Fenget ikke

Med boka «Harpiks» (2017) fikk Ane Riel tildelt Gullkulen for årets beste oversatte krim. Det er nok mye av grunnen til at forlaget nå har utgitt «Slakteren i Liseleje», ei bok skrevet to år tidligere.

Som tittelen hentyder skal vi til Liseleje, en liten badeby nord for København. Her møter vi den godt voksne Judith i 2011. Det første vi får vite om henne er at hun vurderer å drepe postbudet. Om hun virkelig mener det, se det skal jeg ikke si noe om her.
Så tar forfatteren oss to år tilbake i tid, fremdeles sammen med Judith, som møter Liselejes tre fylliker. Hans, Christian & Andersen. Personer hun ikke har mye annet enn avsky til overs for, men likevel behandler med respekt. Og dermed også vinner deres hengivenhet.
Deretter mye lenger tilbake i tid, til 1948 og noen år framover, og historien om Jørgen som blir født det året. En historie om en traurig og vanskelig oppvekst. Om en evig kamp om å høre til, om å passe inn.
Før det mot slutten blir slik at disse historiene møtes.

Det ble diskusjon rundt «Harpiks», om den i det hele tatt kunne kalles en krim. Samme diskusjon vil helt sikkert oppstå etter denne boka også. Krim i tradisjonell form er nok ingen av dem.

Hva bøkene uansett har felles er at de er spesielle, med en mørk og til tider morbid grunntone.
Forskjellen på bøkene er at «Harpiks» er så uendelig mye bedre.

Starten er småfornøyelig, litt à la Badehotellet for dere som kjenner den serien. Judith er en elskelig dame som kommer godt ut av det med de fleste, og det settes en lett og ubekymret tone, selv om vi kanskje aner noe truende et sted.
Neste del er alt annet enn fornøyelig. 120 tunge sider om vanskelig oppvekst, med en forfyllet far og en mor som kun bryr seg om fasade. Dessverre grep ikke denne delen tak i meg, som om jeg hadde lest det mange ganger før.

Først mot slutten av boka blir jeg skikkelig interessert. Da smeller det. Da kommer det morbide og originale i forfatterens fortellerstemme endelig fram. Men veien fram dit har føltes for lang.

Boka er oversatt av Cecilie Winger, som har overført alt det erkedanske til norsk.

Takk til Aschehoug for boka.

Mer av Ane Riel: Harpiks

Annonser