Med tårer i øynene

Tyve år etter forrige bok er det klart for tidenes comeback.
Elling er tilbake!
En av vår tids mest elskede romanfigurer er på vei til Oslo. Etter noe som er usagt hva er, men som kan tyde på et opphold på en eller annen institusjon.

Elling er ikke av de personer som tar uforutsette hendinger sånn på sparket, tvert imot. Så når siste del av reisen må foregå med buss for tog, og med dertilhørende forsinkelse, da blir det en noe traurig start på en ny tilværelse.
En tilværelse som skal tilbringes i sokkelleiligheten til enkefru Annelore Frimann-Clausen på Grefsen i Oslo.

Elling har blitt eldre siden sist, men inni hodet er han den samme gamle. Ridd av tvangstanker og forunderlige handlinger som han er. Likevel en smule endret, litt resignert vitende om sine skavanker og begrensninger. Og han savner Kjell Bjarne, som vi etter hvert forstår ikke er blant oss lenger.
Men varsomt tar han sine første forsiktige skritt ut i sin nye verden – på vei til nærbutikken.
Forresten – enda en verden åpner seg for vår venn – Elling entrer Facebook!

Allerede etter å ha lest første side er det ingen som helst tvil. Med tårer i øynene kan jeg slå fast at Elling virkelig er tilbake. Jeg gjenkjenner språket til Ambjørnsen og faktene til Elling. Eneste forskjellen nå fra bøkene dengang for tyve år siden, er at når jeg nå leser, både ser og hører jeg Per Christian Ellefsen. Men det gjør ikke den minste ting, heller tvert imot.

Og det er ganske forunderlig det som skjer, eller kanskje jeg  heller bør si vidunderlig, dette at en forfatter kan lirke og lure meg inn i hodet på en noen og femti år gammel – vel, skal vi si eksentriker? Og får meg til å trives der.
For det er det Ambjørnsen gjør. På aldeles overbevisende vis.

Elling framstilles med en grenseløs kjærlighet. Ambjørnsen plasserer ham i det som tilsynelatende er komiske situasjoner – men likevel alltid med en alvorlig undertone og dyp respekt for det som er annerledes. Noe som fører både til lune smil og blanke øyne, og ikke minst til ettertanke.
Det å balansere dette er ingen enkel øvelse. Ingvar Ambjørnsen mestrer det til fulle.
Og jeg blir glad – oppriktig, ordentlig glad – når forfatteren i et intervju slett ikke utelukker at Elling har kommet tilbake for å bli.
Den ferden blir jeg mer enn gjerne med på. Å få følge en av de mest særegne romanfigurene jeg vet om, og som jeg har blitt så uendelig glad i.

Takk til Cappelen Damm for boka.

Mer av Ambjørnsen: Ut av ilden, Ingen kan hjelpe meg