Anders de la Motte – Våroffer

Slottskrim

(Reklame. Boka er lese-/lytteeksemplar fra Aschehoug/Lydbokforlaget.)

Fjerde bok i forfatterens såkalte årstidskvartett, dette. Bøker som foregår i hver sin årstid, i det samme skånske landskapet, på små steder med fiktive navn. Ellers er det ikke noen felles personer eller sammenheng mellom bøkene.

Thea Lind, et sted i førtiårene, har flyttet til Tornaby sammen med ektemannen som er oppvokst på stedet. Han er kjendiskokken som vender tilbake til hjemplassen og skal åpne ny restaurant i stedets tradisjonsrike slott. Thea er lege, og skal overta praksisen som distriktslege.
Mottakelsen i lokalsamfunnet er god. Folk er vennlige, og ikke minst spente på dette nye paret. Rene landsbyidyllen med andre ord. Fram til Thea får nyss om en hendelse tilbake i 1986, da stedets 16-årige skjønnhet, Elita,  ble myrdet på Valborgnatten. Ingen liker at Thea begynner å stille spørsmål rundt dette, heller ikke ektemann. Og slettes ikke svigermor.
Men Thea er alt for nysgjerrig til å gi slipp. Og jo mer hun graver og spør, jo sikrere er hun på at her ligger adskillige ugler begravet i mosen.
Og alle har et eller annet de helst vil skjule …

En sakteflytende krim, dette, der ørsmå drypp fører historien framover. Først og fremst gjennom Theas handlinger og tanker, men også stadige tilbakeblikk til 1986. Fortalt i stemningsfulle bilder, litt spøkelseshistorie-aktig, sånn som gjør at noe ligger og dirrer. Og omgivelsene og persongalleriet skulle være mer enn nok til å holde spenningen ved like. Slott med vollgrav, store, dype, mørke skoger, trær med hemmeligheter inni stammen, illeluktende grønskete vann fullt av insekter og småkryp, tordenvær og strømbrudd, sorte hingster på nattlige ritt, og stormfull kjærlighet. Thea med mørke hemmeligheter som ingen skal få vite om. Streng svigermor som styrer hele bygda, smådement svigerfar, ektemann som viser en stadig mindre hyggelig side, ektemannens hemmelighetsfulle barndomsvenner som kommer tilbake for å feire åpningen av restauranten, minner som rives opp og ikke tåler dagslys. Pluss en vaskekte greve. Og så (trommevirvler), den store middagen der alle er samlet. Alt ligger til rette for en storslagen slottskrim.

Men jeg blir ikke helt revet med. Spenningen griper ikke skikkelig tak i meg. Selv om språket er i elitedivisjonen der det flyter elegant avgårde henger jeg meg opp i melodrama og klisjeer, mer som en slottsroman enn en krim. Jeg irriterer meg over holdningene til personene tilbake i 1986. Vi var da ikke så håpløst gammeldagse den gang, var vi? Og så disse drømmesekvensene da, sikker ment som spenningsforsterkere, jeg er ikke videre begeistret for akkurat det.

Men for all del, boka er god underholdning. Det ble bare slik denne gang at boka ikke passet helt til mitt leselynne. Andre vil helt sikkert bli forført både av historien og fortellermåten.

Boka er oversatt av Bodil Engen.

Andre bloggere om boka, som er noen hakk mer positive enn meg:
Artemisias verden, Min bok-og maleblogg, Ritaleser, Tine Sundal

Flere av de la Motte: UltiMatum, Sensommer, Høstdåd, Vinterild