Feelgood

Etter fire mer eller mindre bloddryppende norske krimbøker på rad var det på høy tid med noe helt annet.
Litt småskeptisk var jeg (og kanskje en smule forutinntatt), siden det er en internasjonal bestselger dette, attpåtil med løkkeskrift på omslaget. Og ikke minst fordi den var sterkt anbefalt av Reese Witherspoon – sist jeg leste en bok fra hennes bokklubb – Den siste Mrs. Parrish – var det like før jeg leste på meg magesår.
Men det gjelder å utvide horisonten innimellom, så hvorfor ikke forsøke en bok jeg regner med er feelgood.
Men er den det?

Vi er i Glasgow, nåtid, hvor vi møter den snart trettiårige Eleanor Oliphant. Ansatt i designbyrå, men ikke i den kreative delen av etablissementet, hun styrer med fakturaer.
På alle måter en grå mus, med ansiktet skjemmet av et stygt arr. Ikke særlig populær blant kollegene som vel må sies å gjøre litt narr av henne. Venneløs. Med et liv preget av fastlagte rutiner, hvor nøyaktig det samme skjer hver eneste uke – samme mat, to flasker vodka i helgen samt en ukentlig telefonsamtale med et troll av en mor.

Så skjer tre ting; hun avstandsforelsker seg i en musiker hun ser på en konsert, hun må ha datahjelp på kontoret og den nyansatte Raymond dukker opp, samt at hun og Raymond hjelper en eldre herremann som får et illebefinnende på gata.
Tre ting som snur opp ned på tilværelsen.
Og så da går det vel slik da, at den grå musa forvandles til en vakker svane, at kjærligheten blomstrer og alle lever lykkelige resten av livet?

Det skal jeg selvsagt ikke røpe her.
Det jeg imidlertid skal røpe er at jeg falt riktig så pladask for Eleanor. Og det gjorde jeg fordi Gail Honeyman skriver mye klokt om ensomhet, om annerledeshet, om det å ikke passe inn, om det å ikke høre til. Og hun skriver om det uten at det blir klisjéfylt.
I tillegg gir hun Eleanor et språk og tankesett som er både sært, humoristisk, sofistikert og gammelmodig, og som passer som hånd i hanske til karakteren. Her har Cecilie Winger gjort en god oversetterjobb.

Og aller mest liker jeg hvordan forfatteren, først i små glimt, senere mer detaljert, gir oss bakgrunnshistorien til Eleanor. Grunnen til hvorfor hun er den hun er. Det er en historie som er både dyptpløyende og sår.

Eleanor Oliphant er en kvinne jeg blir glad i. En kvinne jeg ikke ler av, men med. En kvinne jeg så inderlig ønsker skal få noe godt og lyst inn i livet sitt.
Så til spørsmålet jeg stilte i innledningen, om det er feelgood, dette?
Hvis feelgood vil si at man humrer og ler, eller blir trist og nedtrykt, litt irritert og sint kanskje, av og til noe rødmende beklemt, men alltid rørt og berørt.
Da er svaret et ubetinget ja!

Vekselvis lesing i papirformat og lytting på mobil, innlest av Elisabeth Vatn.
Derfor takk både til Aschehoug og Lydbokforlaget for boka.

Annonser