Glitrende

Bok tre i årstidskvartetten av de la Motte, men som de foregående er den en frittstående krim med nye hovedpersoner.

Laura Aulin er et sted i begynnelsen av 40-årene. Suksessfull forretningskvinne i Stockholm, sjef for et slags headhuntingfirma med screening av mennesker som spesiale. Skilt for et par år siden. Lever et tilsynelatende vellykket liv.
En dag får hun en arv. Etter tante Hedda, en overvintrende hippie. Hun arver tantens lille hytteby ved innsjøen Vintersjön i det lille tettstedet Vedarp. Fiktive steder også denne gang, lagt til forfatterens hjemtrakter i Skåne.

Laura tilbrakte sine femten første sommer- og juleferier hos tante Hedda. Glade ferier med gode venner. Helt fram til en tragedie i 1987 som skulle ødelegge alt. En brann brøt ut under en fest, og hennes beste venninne, Iben, omkom. En tragedie som fremdeles plager henne, tretti år senere. Plager henne fysisk i form av et stort arr på ryggen. Men også psykisk siden hun følte hun hadde skyld i det som hendte, selv om en annen ble tatt for å ha tent på.
Laura har hverken besøkt hyttebyen eller tante Hedda siden det året.
Hun vender tilbake for å delta i tantens begravelse, for så å selge stedet.
Men så begynner ting å skje.
Kan det ha noe med at hun har kommet tilbake – noe fra fortiden …?

Med vâr pensel maler de la Motte fram en medrivende historie. Lag på lag av små detaljer blir til levende tablåer. Et blankpusset, vakkert språk gir stemningene, personene og hendelsene farge. Stadig mørkere etter hvert som historien fortelles. Vi kommer dypt inn i sjelen til Laura. Både som voksen kvinne, men ikke minst som sekstenåring i 1987. Et fascinerende portrett.
Også persongalleriet rundt henne fenger.
I Stockholm eks’en hennes som ikke vil gi slipp, moren som er et evig gnål, broren som er en snobbete unnasluntrer, den umistelig hippe venninnen Steph som har en slående kommentar til alt og alle.
Naboene ved Vintersjön, ungdomsvennene, politimannen på det lille stedet. Han som var med i ungdomsgjengen den gang. Politimannens fremmelige datter. En mystisk nabo på andre siden av sjøen. Et slott hvor innehaveren sikler på tomta hun har arvet. En lokal entreprenør som gjør det samme.
Alt troverdig ned til den minste detalj.

Langsomt og dvelende fortettes historien. Langsomt, men aldri langtrukkent. De små dryppene, de ørsmå detaljene driver historien framover. Språket og stemningen suger meg inn i fortellingen og holder meg i et jerngrep helt fram til siste punktum.
Fram mot den uunngåelige finalen. Den som er mitt eneste lille ankepunkt. Jeg så for meg at noe slikt kom til å måtte skje. Det var egentlig ingen vei utenom. Men begrunnelsen, motivet, den store avsløringen – det ble et ørlite grann for søkt. Men bare glem det. Når leste du sist en krim der det ikke forekommer noe søkt?

«Vinterild» bør ligge blant de aller øverste i stabelen med påskekrim i år!
Et dyptpløyende psykologisk drama som er glitrende fortalt.

Litt papirutgave, mest lydbok. Oversatt av Bodil Engen, lest av Runa Eilertsen.
Takk både til Aschehoug og Lydbokforlaget for boka.

Andre bloggere sin mening: Heartart, Artemisias verden, Kleppanrova

Flere bøker av forfatteren: UltiMatum, Sensommer, Høstdåd

Annonser