Språklig nytelse

Gaute Heivoll er trolig Sørlandets mest produktive og bejublede forfatter de siste årene, så det er nesten med skam å melde at dette er første gang jeg leser noe av ham.

Andre verdenskrig danner bakteppe for denne romanen som utspiller seg i det som vi sørlendinger ynder å benevne som de indre bygder, og er basert på virkelige hendelser.
Andreas er bokas hovedperson, på vei inn i tenårene når historien starter. Han er sønn av stedets lærer og kirketjener, og viser tidlig en stor musikalsk begavelse.
Den store krigen har startet, men har liten innvirkning på den lille bygda.
I begynnelsen.
Men så starter stedets handelsmann, Gerhard Andersen, en kampanje får å få folk til å melde seg inn i Nasjonal Samling. Og ved hjelp av til dels uortodokse midler lykkes han med vervingen. Faktisk så godt at hele sekstiåtte personer i ei lita bygd på noen få hundre sjeler til slutt står innskrevet i protokollen, mer enn noen annen bygd i hele landet. Blant medlemmene er også Andreas’ far.
En gryende splittelse blant bygdefolket oppstår, og denne splittelsen eskalerer kraftig når en liten motstandsgruppe blir angitt, rulles opp, arresteres og utsettes for grov tortur.

Gaute Heivoll bruker ikke store ord eller hendelser for å drive historien framover. Fortellingen flyter mer som en stille elv, der blankpolerte ord  og setninger ligger og glitrer på gyllen sandbunn, der motsetningene og kontrapunktene ligger skjult i de dype kulpene, skjult mellom linjene av alt det som ikke sies, alt det som ikke skrives, men som likevel er der som en underliggende, dirrende streng.
Og denne stilleflytende elva, eller åna som forfatteren skriver på dialekt, er en markant metafor i historien. Den er livgivende, men samtidig deler den landskapet i to. En annen metafor er bruken av altertavlen i kirken, som er overmalt, men som fagfolk kommer for å reparere, slik at det skjulte kommer fram i lyset. Og det som kommer fram er en revne i maleriet, som igjen peker mot splittelsen i det lille samfunnet.

Jeg nevner det som ikke sies og det som ikke skrives, som får leseren til å tenke og tolke. Kanskje er det noe for mye av det, kanskje kunne det vært tydeligere beskrevet hvorfor så mange meldte seg inn i NS, muligens burde motsetningene menneskene imellom kommet bedre fram, og ikke minst kunne flere av personene hatt mer dybde. Summen av dette gjør at historien mangler noe brodd og temperament.

Det som likevel sitter igjen etter at siste side er lest og permene varsomt foldet sammen, er den språklige nytelsen. Ord og setninger er blankpusset, ispedd lokal dialekt og koloritt som passer som hånd i hanske til  menneskene som beskrives.

Andre bloggere sin mening: Tine Sundal, Ellikkens Bokhylle, Hedvigs Bokhjørne

Takk for vakker bursdagsgave, kjære Nina.

Annonser