Fort lest, fort glemt

Oslo i nåtid, og Moskva et par år tidligere – det er settingen for denne tredje boka med politietterforsker Mikael Wulf i hovedrollen.
Et lik blir funnet på jernbanesporet med hodet avkappet, i en stilling som kan se ut som selvmord, men Wulf finner spor som tyder på noe annet.

I kryssklipping mellom nåtid og et par år tidligere blir vi med inn i en verden av prostitusjon, stoffmisbruk, fornedrelse og død, en kryssklipping som sakte fletter historien sammen.

Det er trasige saker Husby Sæther presenterer for oss, og her ligger bokas absolutte styrke, hvordan han på en usentimental og klinisk måte forteller om triste skjebner og skitne miljøer i et kaldt samfunn.

Så i utgangspunktet ligger alt til rette for nok en krim i kjent nordic-noir-stil, og den inneholder det meste som skal til for at det skal bli vellykket.
Men dessverre, denne treffer ikke meg. Hva grunnen kan være er litt vanskelig å sette ord på, men det har først og fremst med språket å gjøre. Jeg finner ikke rytmen i lesingen. Det blir for korthogd i stilen, og de få forsøkene på stemningsskapende passasjer oppleves påklistret.
En annen grunn er at historien lener seg ganske tungt på de to tidligere bøkene om Wulf, og når jeg bare har lest den ene blir det litt vanskelig å få med seg intrigene politimennene imellom. I seriekrim er det viktig å flette inn elementene fra tidligere bøker på en slik måte at leseren ikke mister tråden. Her synes jeg Husby Sæther kunne gjort en bedre jobb.
Når jeg så heller ikke finner noen særlig spenning i historien blir det for meg en bok som er fort lest og fort glemt.

Andre bloggere (adskillig mer positive enn meg) sin mening: My Criminal Mind, Min bok-og maleblogg

Takk til Cappelen Damm for boka.

Mer av Husby Sæther: Det blå barnet

Annonser