På det jevne

En bonde finner en mann spikret fast til låvedøren, naken og torturert.
Carl Edson heter politimannen som får saken. Og selvsagt er media der omtrent samtidig, representert ved journalisten Alexandra Bengtsson, og vi får presentert saken vekselvis fra deres perspektiv. Pluss fra en drapsmann med mye å hevne, og som vi møter i korte kapitler i kursiv.
Opplegget høres kjent ut, sier du?

Joda, boka følger en sikker suksessoppskrift. Politimannen og journalisten, og en stadig økende haug av torturerte lik. Så mange at jeg etter hvert får problemer med tellingen.

Skiller den seg ut i mengden, da?
Ikke nevneverdig.
Effektiv, godt trøkk, sånn passelig språk som går rett på sak uten nevneverdige fiksfakserier. Godt komponert med korte kapitler. Lettlest.
Boka har et par skikkelige vrier, først en sånn omtrent halvveis, så den obligatoriske helt mot slutten. Kanskje ikke godt nok kamuflert underveis til at de blir de helt store overraskelsene. Men de funker helt ok.

Boka er spennende som bare det, likevel griper den ikke skikkelig tak i meg. Først og fremst fordi jeg på en måte har lest så mye lignende tidligere.
Men det største ankepunktet er råskapen i detaljene.  Skrustikke, spikerpistol, blod og gørr. Jeg reagerer svært sjelden på slikt, har en krimmage som tåler det meste – også dette. Men jeg synes beskrivelsen av tortur og drapsmetoder er såpass detaljert at det virker unødvendig.

Ei bok helt på det jevne.

Boka er oversatt av Inge Ulrik Gundersen.
Boka er et leseeksemplar fra forlaget. Takk til Cappelen Damm for boka.

Annonser