Griper ikke tak 

Joe, rundt de førti et sted, vender tilbake til Arnhill, en fiktiv gruveby i nærheten av Nottingham. Noe han hadde lovet seg selv å aldri gjøre.
Tidlig får vi vite at han flykter fra noe. Men at han også vender tilbake av en grunn. En grunn som ligger godt begravet i fortiden, mellom gamle kompiser og de gamle nedlagte gruvene. Der noe skjedde for 25 år siden.

Joe har fått jobb som lærer ved den videregående skolen, og leier et hus der en fryktelig tragedie fant sted et par år tidligere. Det er som om det bor noe i veggene.
Og noe bor i lokalsamfunnet også.
Tidligere skolekamerater viser ingen særlig entusiasme over returen hans. Og elevene er ikke akkurat noen gullunger. Allerede på vei til første skoledag merker han at det lille samfunnet er preget av mobbing, akkurat slik det var da han selv var elev der.
Han blir utsatt for hærverk og banket opp. I det hele tatt alle de klisjeene man kan tenke seg at et fiendtlig  lokalsamfunn vil kunne tilby en de helst ikke vil se trynet på. Kun en kvinnelig lærer viser en smule menneskelighet oppi alt elendet.
Og så er det disse spøkelsene fra fortiden, da. Fra den gang søsteren forsvant i gruvene. Og alt ble forandret da hun dukket opp to dager senere …

Det starter lovende. C.J. Tudor skriver i et fandenivoldsk språk spekket med ironi og sarkasme. Det grå og trøstesløse får solid fotfeste. Den nedslitte byen presenteres på en måte som får tankene til å vandre til the lonesome cowboy som vender tilbake i en  western-film.
Men det tar ikke lang tid før jeg synes det blir for mye av det samme. Boka durer i vei uten noen særlig utvikling. Og spenning er det lite av. Forfatteren forsøker riktignok å bygge opp en uhyggestemning underveis. Det er bare det at den stemningen ikke griper tak i meg i det hele tatt.

Jeg kjeder meg og blir ukonsentrert underveis, så når det hele endelig skal avsløres, har jeg dessverre falt av lasset for lenge siden. Jeg finner ikke logikken i avslutningen som for meg blir en opphopning av uklare hendelser i nattemørket. Og med en epilog som sikkert er ment å være skummel, men som ikke gir meg noen annen følelse enn at nå var det godt å være ferdig med boka.

C.J. Tudor vant Gullkulen for beste oversatte krim under Krimfestivalen i mars for debutboka. Jeg var ikke overvettes begeistret for den heller.
Men for all del, det er mange som lovpriser bøkene hennes, så det kan nok bare være meg som ikke finner den rette tonen. Her kan du finne omtaler som er adskillig mer positive enn min: Artemisias verden, Elise Cathrin.

Gullungen er oversatt av Guro Dimmen.

Takk til Cappelen Damm for boka.

Mer av Tudor: Krittmannen

Annonser