Sprudlende bøker blir dystre filmer

Jeg er en ivrig leser av krimbøkene til Jussi Adler Olsen, og synes de fleste er skikkelig gode. Selv om jeg nok synes et par av dem er vel melodramatiske til tider.
I påska samlet vi oss fire stykker foran tv-en for å se filmene «Fasandreperne» og «Kvinnen i buret», begge to basert på bøkene av Adler Olsen. Og jeg var svært spent på hvordan transformasjonen fra bok til film hadde gått!
Som spenningsfilmer fungerer de begge to ganske brukbart, men for oss som har lest bøkene er det en stor nedtur. Filmene er ganske snevre siden de stort sett bare legger vekt på spenningsmomentet. Fargevalget i filmene går mye i brunt, noe som gir filmene et svært dystert preg. Og hovedrolleinnehaverne er også stort sett svært dystre i sitt spill. Vel er Carl Mørck ikke noen utpreget humørklump i bøkene heller, men så dyster som han er i filmene er han dog ikke. Og så har vi de to fantastiske bi-personene, Assad og Rose, som må sies å være svært fargerike, og ikke minst viktige for «temperaturen» i bøkene. I de to første filmene er Rose så å si helt fraværende, mens Assad er med. Men dessverre, en taus og humørløs Assad.
Filmene blir dermed en oppstilling av handlingen i bøkene, men helt uten den sjarm og varme som er mellom Carl, Assad og Rose. Nyansene forsvinner i alt det brune og dystre, slik at kun spenningen står igjen.

Lenke til omtale av bøkene «Den grenseløse» og «Selfies» av Adler Olsen.

Fasandreperne - plakat       Kvinnen i buret

Annonser