Klisjeenes høysang

Jeg fikk oppleve Camilla Läckberg fortelle om denne boka under Krimfestivalen 2019. At den er en hommage til En hunndjevels bekjennelser (1983) av Fay Weldon, filmatisert i 1989 med Meryl Streep og Roseanne Barr i de bærende rollene. Jeg har både lest boka (skikkelig god) og sett filmen (sånn der), og hadde derfor ganske  høye forventninger.

Bokas hovedperson er Faye, som forøvrig har fått navnet etter Weldon.
Hun er en kvinne som har «alt». En kjekk ektemann, søkkrik selvsagt, en bedårende datter, et vakkert hjem, kjenner alle de rette folkene som er noe, og frekventerer Stockholms insteder for de rike og vellykkede. Faye velter seg i luksus og livslede.
Etter hvert slår likevel idyllen solide sprekker. Ektemannen Jack gir henne ikke samme oppmerksomhet lenger, hun føler seg tykk, oversett og frustrert, og alt kulminerer når hun kommer hjem idet ektemannen pumper en kvinnelig medarbeider bakfra i deres egen seng.
Da blir det tid for hevn …

Boka har absolutt sine øyeblikk som når forfatteren med djevelsk lyst gyver løs på menn med penger og makt og fillerister dem. Eller når hun henger ut disse mennenes trofékoner, blonde, botoxbefengte og uintelligente vesener opptatt av fasade, sladder og mote. Joda, det svinger av det iblant.
Men det blir først og fremst en plump og masete høysang til klisjeene.
Fordi personene er så inni natta endimensjonale. Ikke en eneste jævel med så mye som en flik av noe godt i seg, overfladiske og selvopptatte som de er. Til og med hovedpersonen selv blir en klagende klisjé, en krypende hjemmefrue i det ene øyeblikk, en utrolig intelligent forretningskvinne i det neste. Eneste dama det svinger litt av er Chris, Fayes bestevenninne, ramsalt i replikkene og nådeløs i meningene. Men akk, hun skusles bort i tåredryppende sentimentalitet.

Og Läckberg maler med altfor bred pensel, så bred at jeg tar meg i å tenke om hun skriver dette på ramme alvor, eller er det satirisk/ironisk? Som denne nøkkelscenen hvor Faye kommer hjem og avslører sin utro ektemann, hvorpå hun faller ned på knærne i sin store fortvilelse – og gir seg ut på en laaang beskrivelse i tankene av hva slags type eksklusivt gulv hun står på knærne på. Da er det like før jeg tipper over …
Videre spennende blir det heller ikke, til det legges alt fram så overtydelig at det blir forutsigbart herfra til evigheten. Jeg lot meg ikke overraske en eneste gang underveis.

Likevel, underholdende er det jo på sitt vis, med sin utlevering av svensk overklasse, deres overfladiske liv med mangel på moral og ryggrad. Og sjelden har vel sex-scenene vært saftigere enn denne gang.
Men alt kunne vært gjort med litt mer eleganse. Det blir som om boka er skrevet med caps-locken på.

Gullburet er oversatt av Kari Bolstad.
Lydbok innlest av Yngvild Støen Grotmol. Takk til Lydbokforlaget for boka.

Andre bloggere sin mening: Tine Sundal, Hverdagsnett, Heartart

Flere av Läckberg: Løvetemmeren, Heksen

Annonser