I høyt tempo på antidepressiva

Det har gått et par år siden jeg stiftet bekjentskap med denne forfatteren, og hans antihelt Thorkild Aske i boka Jeg skal savne deg i morgen.
Og maken til antihelt skal man lete lenge etter. Avskiltet politimann med fengselsopphold bak seg, lever på NAV og knasker antidepressiva i et forrykende tempo. Fysisk er han full av arr etter en bilulykke, og ikke minst etter alle viderverdighetene i forrige bok. Sjelelig står det heller ikke så bra til.

Gjennom sin psykolog får han et oppdrag – å bistå landets store krimdronning, Milla Lind, med research til hennes kommende krimroman. Hun hadde en annen eks-politimann i den jobben, men han ble myrdet med et skudd i bakhodet.
Milla Lind vil ha ham med til et hjem for vanskeligstilt ungdom, et sted som er utgangspunktet for forsvinningen til to ungjenter. En hendelse som skal være sentral i boka hennes.

I boka møter vi to fortellerstemmer – Thorkild Aske som jeg-person, og en av de forsvunne ungjentene, Olivia. Og ganske snart skal det vise seg at det kan bli en adskillig farligere reise enn utgangspunktet skulle tilsi.
Og reise blir det bokstavelig talt. Vi farter landet rundt i alle himmelretninger, i tillegg til en iskald avstikker til en forblåst fangeleir i det nordlige Russland.

Jeg var ikke overvettes begeistret for Bakkeids forrige krim. Det var mange fine anslag, men mye av det druknet i tristesse, selvmedlidenhet og pillemisbruk hos vår kjære antihelt.
Denne gang sitter det adskillig bedre!

Joda, det er nok av antidepressiva og psykisk ubalanse denne gang også, men bedre balansert for å si det på den måten, slik at jeg har lettere for å tro på fyren.
Plottet er knakende godt snekret sammen, med passe antall karakterer å velge mellom som mistenkte. Persongalleriet er rikt og spennende med en spinngal mann med store religiøse anfektelser som et av høydepunktene. Og boka har en sterkt stigende spenningskurve fram mot svimlende oppklaringer. Riktignok avslørte jeg et av motivene bak noen av hendelsene ganske fort, og den skyldige var en av mine to mistenkte, men det får gå.
For det er litt av hvert å sette tennene i, selv om det tipper over enkelte ganger denne gangen også. Og det er langt mellom det som kan karakteriseres som normale mennesker i denne boka. Pluss at en hel del makabre scener gjør at dette trolig ikke blir noen favoritt for lesere med sensitiv mage.

Språklig sitter denne boka som et skudd – stilsikkert og rikt billedspråk med en fandenivoldsk brutal humor som et ekstra krydder. Korte kapitler og godt driv gjør at sidene flagrer avgårde i høyt tempo – det blir aldri kjedelig – ikke et eneste sekund.
Så da gjenstår denne evinnelige troverdigheten – og for å si det slik – jeg kjøper ikke alt.
Men bevares – flere hakk opp fra forrige gang.
Og jeg møter gjerne Thorkild Aske igjen ved en senere anledning!

Andre bloggere sin mening: Artemisias Verden, Tine Sundal, Heartart

Takk til Aschehoug for boka.

 
Annonser