Stor fortellerkunst

Jan Kjærstad kjenner jeg først og fremst gjennom trilogien om Jonas Wergeland (Forføreren, Erobreren, Oppdageren), aldeles forrykende gode bøker. Det samme kan neppe sies om nrk sin filmatisering av nevnte verk som skuffet meg stort.

Hans nye roman tar utgangspunkt i drapet på en av landets mest kjente og karismatiske politikere, Arbeiderpartiets Arve Storefjeld. Drapet finner sted i Nordmarka 23. august 2008. Ytterligere fire personer blir drept, deriblant hans datter Gry og ei lita jente på ni år. Drapene sender landet inn i en kollektiv sjokktilstand.

Vi møter tre fortellerstemmer, et grep vi kjenner godt igjen fra ovennevnte trilogi. Journalisten Ine Wang, litt sånn over the top yrkesmessig, snart 40, lettere desillusjonert. Hun har en bok på beddingen, ferdig om noen uker når drapene skjer. En bok om Arve Storefjeld. Hun aner tidenes comeback som journalist.
Peter Malm, 55, dommer, pertentlig til fingerspissene, anglofil ungkar som drømmer om å skrive det store verket om lov og rett, og ellers vil være mest mulig usynlig. Noe han ikke forblir når han blir satt til å dømme i saken mot den antatte gjerningsmannen.
Nicolai Berge, litt over de 30, forfatter, tenker, sønn av Arve Storefjelds største politiske motstander innad i AP, ekskludert fra det gode selskap i AUF, eks’en til Gry Storefjeld.

Og hvilke stemmer vi møter.
Ine; kvikk, tøff, uredd, fyllt av et journalistisk adrenalinrush som gir boka en real kickstart.
Peter; lidenskapelig til alt britisk, elsker baren Limelight på Grand med sine Vodka Martinis, sammenligner Norge med en britisk koloni som han ynder å kalle Gullkysten, livsnyter og pedant. En aldri så liten snobb som bremser ned tempoet i boka, gir tid til ettertanke, men likevel øker intensiteten. En finstemt beskrevet romankarakter, fornøyelig og elskelig.
Nicolai; en utydelig drømmer, intens, men uklar. Tilfører boka den nødvendige tvilen om at alt ikke er så opp i dagen som det kan virke.

Da jeg leste forhåndsomtalene bestemte jeg meg for å forsøke å skyve i bakgrunnen dette at boka skal være en slags kommentar til vårt store traume, 22. juli.
Men det var nytteløst. Som for eksempel at når Ine vil ha ro og fred til å skrive går hun ut av avisbygget og bort til regjeringsbygget for å skrive der. Stedet der bomba smalt.
Peter har sin arbeidsplass i Oslo Tinghus, og rettssaken mot den antatt skyldige foregår i rettssal 227.
Det fortelles om Y-blokka, høyblokka, fra Utøya og AUF, rosetog, statsminister som opptrer samlende, psykiatrisk sakkyndige uttalelser i rettssalen som spriker i alle retninger, en presse som spekulerer i terror, blogg og manifest, vitnemål om alt og ingenting, en stilig kvinnelig aktor, en folkelig forsvarer, bare for å nevne noe.

Og som han skriver, Jan Kjærstad.
Det har ikke gått mange sidene før jeg gjør oppdagelsen at intellektet mitt blir erobret og følelsene mine forført. Det er stor fortellerkunst; medrivende, altoppslukende, intenst, vondt, sårt og vakkert.
Jeg klarer rett og slett ikke å la være å lese.
Og når det ikke er mer å lese, når siste punktum er satt, blir jeg til en gispende fisk på land. Hva skjer? Er det ikke mer?
Og slutten setter i gang et ras av tanker.
Og et intenst ønske om at det må da ikke slutte her!

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.

Annonser