Humoristisk røverhistorie

Halvannet års tid siden jeg leste debutkrimmen til JR Henrixen, og her er oppfølgeren.

Vi er fremdeles i Tønsberg og omegn. Politistasjonen er samlingspunktet hvor vi møter den samme frodige buketten politifolk vi møtte i forrige bok, med etterforsker Jan Petter Salte i hovedrollen.

Først en kort opptakt i grenseområdet Pakistan/Afghanistan før vi blir med til Tønsberg og funnet av en død asylsøker. Tilsynelatende en rutinesak, men funn på liket fører PST på banen. På banen kommer også Oslopolitiet som jobber med en stor narkotikasak. Legg så til den tyrkiske ambassade og kongens feriested på Mågerø, da har du en heftig røre som Salte m/kolleger får å bryne seg på.

På plussiden anføres at når historien først får satt seg og finner retningen blir dette en spennende politikrim. Persongalleriet er stort og mangfoldig. Kapitlene er korte, boka er lettlest. Det er utstrakt bruk av humor som treffer ganske ofte. Språklig fungerer det også godt, og titt og ofte nikker jeg til gode formuleringer.

Like begeistret er jeg ikke for starten som jeg synes er rotete med et lite virvar av personer og retninger å forholde seg til, som om forfatteren ikke helt vet hvor han er, og ikke er helt sikker på hvor han skal heller. Men så skjer det noe omlag halvveis. Boka strammes inn, retningen blir klar og det hele utvikler seg til en skikkelig røverhistorie med tempo og spenning.

Jeg nevnte at humoren treffer ganske ofte, men ikke alltid. Forfatteren har en del personer med bare et karaktertrekk eller to. De blir litt sånn karikaturer av seg selv; Den feminine politimannen med knekk i håndleddet som elsker interiør, caffe latte og kjeks med utsøkt marmelade. Den unnasluntrende politikvinnen som strikker på alle møter og bruker alle mulige typer egenmelding for å slippe unna jobben – litt som hun derre med nakkekrage hos Lene Kongsvik. Den brautende bråkjekke. Den dørgende late. Den røffe dama. Den erkedumme briskende sjefen.
En hentydning eller to på slike ting gjør ikke noe, men når det gjentas til det kjedsommelige blir det lytehumor.

Grei underholdning med en fin utvikling fra første bok, hvor siste halvdel er en solid dose politikrim. Men jeg gjentar oppfordringen fra forrige omtale – stell litt bedre med kvinnene – det blir litt mye testosteron både i karakterbyggingen og humoren.

Takk til JR Henrixen som sendte meg et signert eksemplar av boka!

Flere av Henrixen: De udugelige