Stilsikker debut

Australia, mange mil utenfor Melbourne.
Politietterforsker Aaron Falk er på vei til en begravelse. Ikke som etterforsker, men som privatperson.
Barndomsvennen Luke, hans kone og sønn skal begraves.
Luke har tatt livet av kone og barn, før han skjøt seg selv.
Tilsynelatende.

Vi blir med Aaron til en gudsforlatt liten by langt ute i håpløsheten. Et sted preget av to års tørke, derav bokas tittel. Lokalbefolkningen strever med å få tilværelsen til å gå i hop. Samfunnet preges av forfall og fraflytting. Mange år tilbake reiste Aaron sammen med faren fra denne byen. Aaron var en stund mistenkt for å ha tatt livet av ei 16 år gammel venninne. Det var nærmest en flukt.
Tilbake i byen blir han møtt av en mur av fiendtlighet. Han vil bare delta i begravelsen, for så å returnere til Melbourne.
Men slik går det ikke.
Han har lovet å hjelpe foreldrene til sin avdøde barndomsvenn Luke med å gå gjennom noen papirer for å forsøke å finne noen svar på tragedien. Han kommer i kontakt med den lokale politisjefen. Og sammen finner de flere ting som skurrer.

Tørke er forfatterens debutbok. En debut som har fått stor oppmerksomhet. Og til en viss grad kan jeg forstå denne oppmerksomheten. Fordi Jane Harper skriver på en slik måte at tristheten, desperasjonen, fiendtligheten og håpløsheten kjennes på hver eneste side. Som i dette sitatet om mennesker som flytter fra storbyen til landet for å skape en ny tilværelse som de tror skal bli bedre:
«Men på innflyttingsdagen, etter at flyttebilen hadde forsvunnet ut av syne, så de seg omkring og ble bestandig forbløffet over hvor knugende vidstrakt det åpne landskapet var. Avstandene var det første som slo dem. Det var så mye plass. Nok til å drukne i. For å speide ut og ikke se én annen sjel mellom en selv og horisonten kunne være en merkelig og urovekkende opplevelse.» 
En stilsikker bok. Nedtonet, uten bruk av tradisjonelle krimtriks. En sakteflytende historie med en underliggende vibrerende nerve som kryper inn under huden på meg, som den tørre jorda som kleber seg fast til huden i den brunsvidde heten. Forsterket av mennesker som ikke har det videre godt, og som heller ikke vil deg godt.
Forsterket også av små drypp tilbake i tid, da Aaron vokste opp på dette stedet. Tilbake til den tragedien som var med på å forme hans liv. Tragedien som kommer opp til overflaten igjen på grunn av Aarons blotte nærvær.
Stemningen i boka er dens absolutte styrke.

Rent krimteknisk er den ikke spesielt original; med mannen som vender tilbake til der han kommer fra, etter mange år, for å løse en forbrytelse, samtidig som hans fortid spiller en viktig rolle.
Overvettes spennende er det heller ikke, til det er oppbyggingen noe for langsom. Selv om det blir mer enn hett nok mot slutten, bokstavelig talt.

Likevel, en absolutt godkjent debut av en forfatter jeg mer enn gjerne leser mer av ved en senere anledning.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.

 

Annonse: