Traust

(Reklame. Boka er et leseeksemplar fra Cappelen Damm.)

Da har jeg tatt turen til Fagernes for et nytt møte med lensmann Georg Bråten og uteligger Claus Damran som jeg stiftet bekjentskap med for et par år siden i «Dødstimen».
Via en hjertegripende visitt i et krigsherjet Syria i 2014 kommer vi til et vårlig Valdres hvor en lokal bonde sitter plystrende i gravemaskinen. Melodien stilner momentant når et lik henger og dingler i grabben. En sak for den lokale lensmann.
Uteligger Claus må rømme bygda etter å ha vært litt ufin mot noen øvrighetspersoner, og på sin ufrivillige fjelltur kommer han over en ung gutt på vill flukt, mer død enn levende.
Fra stedets internat for asylsøkere forsvinner det stadig ungdommer. Og mørkebrune fremmedhatere opererer i bakgrunnen …

Historien fortelles fra tre synsvinkler; tilbakeblikk til Syria og en ungdoms flukt fra krigen, lensmann Bråtens etterforskning og Claus’ værharde opplevelser på fjellet. Med mye innbakt dagligliv fra et typisk norsk tettsted.
I tillegg får vi en klysete sjef som har planer om å bli kvitt lensmannen, som hun mener er i ferd med å gå ut på dato.
Pluss en dæsj romantikk.

Korte kapitler med stadige skift fra lensmann til uteligger og tilbake skal sørge for tempo i historien, men oppleves noe masete og fragmentert siden det er lite nerve mellom disse hoppene. Litt etterforskning, strabaser i fjellet, mer etterforskning, flere strabaser.

Naturskildringene fra fjellet løfter historien, mens dagliglivet til lensmannen og hans omgangskrets oppleves mer som stillestående fyllstoff.
Spenningen øker mot slutten, men bråstopper. Skurkene fanges. Og så er det slutt.

Så dessverre, en nedtur i forhold til forrige besøk på Fagernes. Men kanskje neste gang …

Flere av Dammann: Dødstimen