God underholdning

Med svært ujevne mellomrom hender det at jeg får henvendelser fra såkalte indie-forfattere, som vil si at de gir ut egne bøker uten at et vanlig forlag står bak, med spørsmål om jeg vil lese boka deres. Jeg er i utgangspunktet ganske skeptisk til slike henvendelser siden jeg regner det som svært sannsynlig at mange av disse har kontaktet et forlag, men blitt refusert (Og etterordet i denne boka bekrefter mine mistanker, omlag ti forlag har refusert boka). Likevel er jeg såpass nysgjerrig av natur, så jeg har takket ja til noen henvendelser. Og hvem vet, kanskje jeg en gang skal komme over en skikkelig indie-skatt der ute i bokvrimmelen. Det hadde jo unektelig vært artig en gang å være den som oppdaget akkurat den bestselgeren…..

Forfatteren er en godt voksen mann, fransk av fødsel, men flyttet til Norge som fire-åring, og har et langt yrkesliv i avisbransjen bak seg. Dette er hans debutkrim.

Året er 2013. Den snart 60 år gamle journalisten Thomas Vestmark er på vei mot Dovrefjell, på vei sørover, hjem fra en lengre reportasjereise. På en ødslig strekning står ei ung jente og haiker. Egentlig har han tenkt å rase forbi, men et eller annet gjør at han stopper likevel.
Haikeren er snart atten år gamle Sara. Han skal bare et kort stykke, men hun kan få sitte på hvis hun vil. Flere tilfeldigheter gjør at hun likevel blir med ham hele turen tilbake til Oslo, og et gryende vennskap oppstår.
En kjent politiker og millionær blir myrdet på en svært så utspekulert måte mens han har en hyrdestund med sin innkjøpte elskerinne på sin ødeliggende hytte.
«Søkelyset», avisa der Thomas jobber får tak i saken mens liket er rykende ferskt, og sitter samtidig på detaljer fra drapet som gjør at de har løssalgsvinnende overskrifter for flere aviser fremover. Så begynner noen å ta livet av avisas journalister….

«Høstmørke» er en godt komponert og velskrevet krim. Persongalleriet står til troende, ikke minst vår journalisthelt Thomas. At forfatteren har et langt yrkesliv innen avis skinner tydelig igjennom. Han vet definitivt hva han skriver om.
Den unge Sara er også solid portrettert, der forfatteren får fram ungdommelig sjarme og pågangsmot. At hun også er en liten Lisbeth Salander-kloning gjør ingen verdens ting der hun gir Thomas, og oss lesere, grundige innblikk i de mørkere delene av den digitale (under)verdenen.

Språket flyter lett og friksjonsfritt, er variert og inneholder ord og uttrykk som vitner om et solid språklig grunnfjell. Ikke alt for litterært spennende, men likevel med en dannethet, en humoristisk fandenivolskhet og et fint driv som gjør at historien flyter elegant videre. Og såpass språklig selvsikker er forfatteren, at han tar språklige diskusjoner opp som tema på morgenmøtene i avisa.
Likevel en liten innvending her. Forfatteren forteller hele historien i jeg-form. Og når det etter hvert er ørten jeg-er blir det fort både noe forvirrende og slitsomt over det. Men med litt mer varsom lesning i starten av kapitlene får jeg tak i det.

Innimellom er det også noen sidespor som i enkelte tilfeller blir for lange, som senker spenningen og drivet, og tar meg litt for langt bort fra hovedplot’et. Men heldigvis, forfatteren redder seg fint inn igjen hver gang.

Historien er blodig så det holder, med et utspekulert mord tidlig i boka som et absolutt høydepunkt. Spennende er det også, og spenningen har en sterkt stigende kurve mot slutten. Nå har jeg et ganske så skakkjørt kriminelt hode etter alle disse bøkene, så det at jeg skjønner motivene bak drapene litt for tidlig gjør ikke noe, siden det er ganske mange mulige gjerningsmenn å velge i. Synd at noen av sporene som blir lagt ut er overtydelige, det ødelegger litt for spenningen.
Men bevares, som krimdebut holder dette så absolutt. Boka er rett og slett god underholdning.

(Boka starter på Dovrefjell, et område av landet jeg kjenner godt. Så for dere spesielt interesserte; under bildet har jeg en liten epistel om enkelte faktafeil.)

Takk til forfatteren som sendte meg et signert eksemplar av boka.
PS til Jean-Louis Adorsen; send meg gjerne neste bok også 🙂

 

Litt uflaks for forfatteren å sende denne boka til nettopp denne bloggeren, siden jeg etter omtrent førti år med utallige ferier på Dovrefjell har to-tre fakta jeg gjerne vil nevne. Ikke for å være pirkete, mer ment som et vennlig lite dult i siden til forfatteren 🙂

Han skriver om moskusen, og at den kan forville seg inn på jernbaneskinnene. Noen ganger går det bra, og han skriver følgende:

«Da kunne moskusen luske bort til det dirrende toget, se mistroisk på det med de små øynene sine og snuse inn lukten av varmt metall og diesel.»

Vel og bra det, og stemningsskapende beskrevet. MEN, Dovrebanen er elektrisk, så diesellukta ville moskusen ikke kunne kjenne. Da måtte han ha tatt Rørosbanen i stedet.

Om bilturen over Dovrefjell skriver han:

Jeg elsket det, elsket å kjøre time etter time gjennom et slikt landskap og se hvordan det stadig forandret seg,…

Også dette en fin og stemningsfull beskrivelse. MEN, E6 over Dovrefjell fra nord til sør starter omtrent ved Kongsvoll og ender et par kilometer sør for Fokstugu, en strekning på omtrent 25 kilometer. Så hvis du skal kjøre her time etter time må du kjøre ekstremt sakte.

Om samme strekning heter det:

«Noen ganger lå tåken tett over hele fjellmassivet, eller det var åtte meter høye brøytekanter.»

Litt klossete setning, dette. MEN, Dovrefjell er svært nedbørsfattig. Og utrolig vindfull. Noe som gjør at snøen sjelden hoper seg opp langs veien, men blåser rett og slett bort. Så i beste fall, hvis jeg legger alle brøytekantene jeg har sett de siste 20 årene oppå hverandre ville det kanskje bli åtte meter, men bare kanskje.

Bare litt erting, dette, og selvsagt kan forfatteren skjule seg bak kunstnerisk frihet…. 🙂

Annonser