Dampende bekmørkt

For et drøyt år siden loset Joseph Knox meg gjennom de mørkeste sidene av Manchester i debutkrimmen «Sirenene», en debut som åpenbarte et stort fortellertalent.
Og er her nummer to-boka med samme hovedperson, politietterforsker Aidan Waits.

Waits lever på sjefens nåde etter å ha forsynt seg av ulovlige stoffer i forrige bok, sliter seg gjennom endeløse nattskift med makkeren «Sutty». Manchestersommeren er brennhet og nettene består av meningsløse utrykninger pluss en håpløs jakt på å finne den som står bak en mengde søppeldunkbranner. Altså ikke den mest spennende hverdagen for en politimann.
Før de blir tilkalt til et stort, tomt hotell. Hvor de finner et lik på rom 413 …

Jeg beskrev «Sirenene» som bekmørk. Vel, denne er om mulig enda mørkere. Waits sliter i jobben og kjenner stadig lengselen etter dopet han har klart å kutte ut. Privatlivet er nærmest ikke-eksisterende og det virker som det er milevidt mellom lyspunktene i tilværelsen, hvis de i det hele tatt finnes.

Og om du har lest noen krimbøker hvor sjefen er ei skikkelig klyse eller hva det nå måtte være, ville de vært kandidater til årets leder i forhold til Waits’ sjef, Parrs, som må karakteriseres som den rene utspekulerte ondskap.

Og om du har lest noen krimbøker hvor kollegaen er en ordentlig drittsekk eller hva det nå måtte være, ville de vært kandidater til årets medarbeider i forhold til Waits’ kollega, «Sutty», som må karakteriseres som rett og slett utålelig ufyselig.
Kollegaens egentlige navn er forøvrig Peter Sutcliffe, og da ringer det kanskje noen bjeller hos noen? Peter Sutcliffe er en av Englands mest beryktede seriemordere, også kjent som «The Yorkshire Ripper». Litt av et navn å sette på politimannen …

Og om du har lest noen krimbøker med tilbakeblikk til en vanskelig barndom vil de fortone seg som rene lykkeland i forhold til grusomhetene to små søsken må gjennomgå i denne boka.

Så det hele er dampende bekmørkt. Så mørkt at det grenser til deprimerende. Innimellom er det som å bevege seg på seig, brennhet, nylagt asfalt. I nattemørket.  Uten et eneste lite lysglimt. Og går du på seig, nylagt asfalt går det som kjent litt tregt. Noe det gjør i deler av denne krimromanen. Stilen slår på en måte ihjel framdriften. For meg blir det for dystert.
Likevel, fortellertalentet er uomtvistelig tilstede i fullt monn. Knox’ beskrivelser av  disse skyggesidene og deres skyggemennesker er intens lesning. Men et aldri så lite gløtt av noe hjertevarme hos et eller annet medmenneske hadde gjort seg.
Krimelskere som vil ha det mørkest mulig har virkelig fått noe å meske seg med.

Boka er oversatt av Stian Omland.
Takk til Capitana for boka.

Annonser