Småvittig parentes

Rakel nærmer seg de femti, nyskilt, takket være hun med den perlende latteren.
Og har måttet flytte fra enebolig for å bli rekkehusboer, noe hun i utgangspunktet finner uakseptabelt. Men hun forsøker å gjøre det beste ut av det.
Under hagearbeid finner hun en luke hvor det skjuler seg en trapp som forsvinner nedover i mørket. Bokas tittel forteller hvor trappen fører.
Og der nede møter hun en spennende type …

En bagatell av ei bok, dette. Drøye hundre sider, små sådanne, med illustrasjoner i sort/hvitt. Så det er fort gjort å pløye igjennom – en drøy time så er det hele over.
Og det gjør i grunnen ikke så mye.
Jeg kunne forsåvidt fråtset i ordkløverier her, om at boka er djevelsk god eller helvetes dårlig, gudbenådet litteratur eller gudsjammerlig kjedelig. Men Erlend Loe har brukt de fleste allerede, i sin velkjente stil, så jeg lar det være.
Den var forøvrig ingen av delene. Noen tørrvittigheter, noen ordspill som treffer, det var omtrent det hele. Hadde egentlig sett fram til litt høyere temperatur der nede …

Fort lest, fort glemt. Og fort omtalt også.

Boka er illustrert av Kim Hiorthøy i en naivistisk stil.

Takk til Cappelen Damm for boka.

Flere av Loe: Slutten på verden slik vi kjenner den

Annonser