Fenget meg ikke

Årets første krim finner sted i den sørlige delen av England, i den fiktive byen Anderbury, ikke så langt fra Bournemouth. En søvnig liten by, tilsynelatende, men i søvnen bor marerittene….
Bokas hovedperson er Eddie Adams, som også er bokas fortellerstemme. Vi møter ham som 12-åring i 1986, og som voksen mann i 2016, som ungkar og lærer. Han bor i familiens noe loslitte hus, far er død og mor har flyttet sammen med en helsefreak. Sammen med ham bor den noen år yngre leietakeren Chloe, en sjarmerende dame som han er ørlite grann forelsket i.

Tilbake i 1986 skjer en tragisk hendelse i den lille byen. Ei jente blir funnet drept inne i skogen. Hun er kuttet opp i deler, og hodet blir aldri funnet. Sammen med fire venner er det Eddie som finner henne. Den som blir mistenkt for drapet tar livet av seg like etterpå. Saken får derfor ingen skikkelig oppklaring.
30 år senere komme en av guttene fra den gang tilbake til byen. Han ønsker å skrive ei bok om det som hendte den gang.
Ting som har vært skjult i alle disse årene kommer opp til overflaten, og skumle saker begynner å skje.

Så det er et klassisk utgangspunkt for krim dette, med et mysterium fra langt tilbake som kommer fram etter mange år i glemselens dyp. Krittmannen, bokas tittel, har med å gjøre at vennegjengen som 12-åringer hadde utviklet et system av tegninger som de kunne kommunisere med hverandre med. Disse krittegningene var sentrale den gang i ’86. Og de dukker opp igjen i 2016.

Byen er befolket av et rikt persongalleri, forbilledlig beskrevet av forfatteren. Faktisk en hel del av dem har persontrekk som gjør dem spesielle, og noen kan virke riktig så spooky. Og det er rikelig med hendelser, både fra fortiden og i nåtid, som er både tragiske og blodige nok til å holde interessen oppe.
Miljøbeskrivelsene er også gode. Den engelske småbyen blir levendegjort på  troverdig vis.
Språket flyter lett og friksjonsfritt, og har stadig formuleringer som gjør at fortellingen føles litterært oppegående.

Med alt dette på plass burde alt ligge til rette for fine lesestunder. Men dessverre, av og til er det slik at selv om det meste er på plass, så fenger det ikke. Og det kan være vanskelig å sette fingeren på hvorfor. Det blir bare slik. Det går noe for tregt, oppbyggingen er for møysommelig, spenningen stiger for sakte, det som skulle være overraskende blir for lett å forutsi og den deilige sitringen uteblir.
Så dessverre, jeg kjedet meg.

Andre bloggere om boka: Tine, som er adskillig mer positiv enn meg, og gir boka toppkarakter.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.

Mer av Tudor: Gullungen