Spennende trivialiteter
For niende gang inviterer forfatteren oss til Fjällbacka, og et møte med ekteparet Erica Falck og Patrik Hedström.
Erica er forfatter, og denne gang skriver hun på ei bok om et grufullt drap som fant sted for mange år siden.
Patrik er politimann, og en ung jente som har vært forsvunnet i lang tid dukker plutselig opp igjen en råkald vinterdag, for så å bli påkjørt av en bil, og siden dør av skadene. Obduksjonen viser at hun har vært utsatt for bestialsk tortur. Slik er opptakten til denne boka, hvor det etter hvert viser seg at Erica og Patrik sine saker har nære forbindelser (selvfølgelig).
Camilla Läckbergs bøker inneholder mange beskrivelser av trivialiteter, så også denne gang. Vi møter igjen alle de kjente (og kjære) karakterene fra tidligere bøker, og vi tar del i mange av deres daglige sysler. Og vi møter selvfølgelig også noen nye karakterer som er viktige for plot’et, og blir med inn i deres dagligliv i tillegg. Sentralt i handlingen står et ridesenter fullt av jenter, midt i den vanskeligste alderen. Framstillingen av disse personene blir kanskje de svakeste etter min smak, litt sånn Penny-klubbaktig (hesteblad for barn og ungdom for de som ikke måtte vite).
Selv om disse dagligdagse hendelsene kan virke ganske så trivielle, er de likevel med på å drive historien framover. Det virker som mange av karakterene bærer på hemmeligheter, slik at vi som leser stadig får nye hint, noe som er et godt virkemiddel til å få leseren med, få oss til å gjette på gjerningsperson underveis. Forfatteren fletter også på elegant vis sammen historien fra fortiden med dagens hendelser.
I tillegg er det også noe humor innimellom. Politimester Bertil Mellberg kjenner vi godt fra før, utstudert lat, og men en egen evne til å forkludre etterforskningen. En karakter nesten på grensen til det parodiske, selv om han i denne boka faktisk viser seg å være til nytte også. Og så dukker det opp en ny person, mor til Patrik, denne overpertentlige husmoren, har fått seg kjæreste, en nevenyttig kar som får det treffende tilnavnet Byggmester Bob.
Mest overraskende denne gang er graden av råhet i forbrytelsene. Läckberg tar den lenger ut enn noen gang tidligere, selv om hun ikke faller for fristelsen til å gå i for detaljerte beskrivelser av bestialiteten. Dette synes jeg kler historien. Kontrastene blir store mellom det pludrende dagliglivet og grusomhetene.
Spennende er det også, selv om jeg ganske tidlig var inne på rett spor hva gjelder løsningen.
«Løvetemmeren» er absolutt av de bedre fortellingene fra Fjällbacka.
Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Betraktninger, My Criminal Mind, Braut med bok
Flere av Läckberg: Heksen, Gullburet
(Bare et lite hjertesukk til slutt. Har sett noen glimt av bøkene på tv. Hvordan går det an å lage noe så sjelløst? Enig?)
Siste kommentarer